lørdag 11. februar 2017

Det ble brutalt!





Ordren kom via mobiltelefon. Riktignok kryptert, men likevel litt uvanlig. Egentlig var vi klar over at den ville komme, men ordren var likevel skremmende. “Avdelingen iverksetter angrep mot fienden, for å snarest mulig ta tilbake de tapte stillingene” Våre tidligere stillinger hadde vi mistet kvelden før. Men nå skulle vi altså erobre de tilbake. Jeg samlet de to eneste gjenlevende troppsjefene, og alle lagførerne, og gjorde mitt beste for å virke optimistisk. Tropp 1 fikk ordre om å rykke frem gjennom skogen, mens tropp 2 inntar høyde 276, og derifra forstyrrer fienden med de eneste 3 maskingeværene som fungerte. Dere får også tildelt et lag med RFK (rekylfri kanon, dvs bazooka) dersom panser skulle dukke opp. Troppsjefene nikket uten et ord. Heller ikke lagførerne hadde spørsmål.

Angrepet
Etter en stund var vi klare til å sette igang angrepet. De unge soldatene i tropp 1 var lynraske, og snek seg fram gjennom skogen. De brukte alle naturlige skjul til å snike seg fram usett. Men fienden hadde tydeligvis varmesøkende kamera, og åpnet straks ild. Dessverre! Alle tre maskingeværene i tropp 2 åpnet også ild, og sendte presise byger inn i fiendestillingene. “Bare fortsett!” ga jeg ordre om. De unge spesialtrente soldatene var utrolige! Til slutt lå de gjemt i granathull like ved fiendestillingene.  Derifra begynte de å kaste handgranater. Lange presise kast som skremte fienden ut av stillingene. Det var like før vi var klar til å innta de tapte stillingene tragedien skjedde. Fienden hadde fått forsterkninger i løpet av natta. De stormet på med nye presisjonsvåpen, panser og rakettild! Våre bazookaer åpnet straks ild. Presist rammet de fiendens stridsvogner. Det ble først et flammehav, men til våre store forundring så fortsatte stridsvognene uskadde!! Jeg ga ordre om tilbaketrekning. De unge lynraske soldatene kastet håndgranater bak seg og løp. De løp korte strekninger, før de kastet seg ned bak naturlige dekninger. Sånn fortsatte de til de kom tilbake til utgangspunktet. Selv om de var raske, så hadde vi tap. Ennå noen unge liv var ofret i krigens galskap.  Raskt etablerte vi oss i stillingene, mens fienden faktisk fortsatte angrepet med enorm kraft. Det var med nød og neppe vi fikk stoppet dem. Da det endelig ble stille så viste opptellingen at ene maskingeværet hadde tatt kvelden, og tilsammen hadde vi bare 6 panserbrytende granater igjen. Vi måtte snart få nye forsyninger, tenkte jeg. Men hva spilte det for rolle. Fienden hadde tydeligvis fått nye stridsvogner, som tålte en trøkk.

Sjokket
Fortumlet satt vi i skyttergraven og drakk kald kaffe. Det var da 19-årige Pedersen fra Skibotn tok ordet. “Det var da jeg lå helt inntil deres stillinger jeg hørte det. Fienden snakket norsk!” Alle så forundret på den unge kommandosoldaten. “Hva mener du?” spurte jeg. “Vi kjemper mot våre egne!” gjentok han. “Det stemmer det”, kunne en annen soldat bekrefte.”Hva i helvete!” utbrøt en ung troppsjef. Jaja, derfor kunne de trylle fram så utrolige mengder med materielle ressurser. Innerst inne hadde jeg vel egentlig visst det, men nektet å se det i øynene.
Jeg heiste et hvitt flagg og gikk mot fienden. De slapp meg uskadd ned i skyttergraven. Jeg så rundt meg. Uniformene virket kjente, jeg kjente til og med igjen noen fjes!
“Hvorfor sloss vi mot hverandre?” spurte jeg. De bare ristet på hodet, like forundret som meg. Her hadde våre ungdom skutt på hverandre, kun for å erobre en skyttergrav! Ingen hadde noe svar. “Kan vi ikke stoppe dette?” spurte jeg. De trette soldatene nikket samtykkende. Men deres befalshavende ristet på hodet. “Jeg har akkurat mottat ordre om å sette i verk et nytt angrep i løpet av dagen Jeg grøsset. Er det virkelig mulig. “Jaja, da får jeg komme meg tilbake.” Tause sto de norske soldatene å så på mens jeg klatret opp av skyttergraven og gikk mot våre egne stillinger.

“Pappa, du må stå opp” Sønnen min på 4 sto foran senga. Jeg våknet sakte, søkksvett, og skjelvende av redsel. For en forferdelig drøm. Jeg sto opp, ga Iskku-Mahtti litt juice og ordnet meg en kopp kaffe. Den grusomme drømmen satt enda i kroppen.


Seier og tap
Litt senere på dagen skjønte jeg litt mer. Den fæle drømmen viste meg symbolikken i det hele. Vår kamp for å beholde spåk, kultur og beiteland er faktisk en ekte kamp. Ikke med våpen slik i drømmen, men en kamp for å overleve som folk. Men det rareste er at kampen foregår innad i Norge. Samer er faktisk nordmenn. I passet mitt står det at jeg er norsk. Så drømmen var faktisk reell. Nordmenn mot nordmenn. Men to kulturer, riktignok innflettet i hverandre, som i et langt ekteskap, men likevel forskjeller. Hvorfor? Er det noen som mister noe, dersom andre tar vare på sin kultur? Hva mister nordmenn, med sine enorme materielle ressurser, dersom noen av barna er tospråklige?

Telefonen ringte. Det var en kompis. Han kunne med glede i stemmen fortelle at de hadde ansatt en ny, samisktalende ung mann i den samiske barnehagen. Jaja, litt fremgang å spore. Nå var det sånn omtrent like mange samisktalende som norsktalende i den kommunale samiske barnehagen i Lavangen. Egentlig skulle jo alle de ansatte være samisktalende, men man kan ikke forlange alt her i livet, men heller glede seg over hver liten seier.