mandag 12. september 2016

Kraften fra naturen!



Jeg var på tur til barnehagen for å hente ungene. Akkurat da ringte telefonen. Selv om jeg var litt stresset så prøvde jeg å svare så høflig jeg kunne. Jeg hørte med en gang at damen i andre enden hadde levd noen år. Det er gammel samisk kultur og folkeskikk å behandle de eldre med respekt og høflighet. Så jeg tok meg tid til å parkere bilen og lytte til kvinnen. Hun ønsket bare å bestille mer chaga, og ville gjerne gjøre det via telefonen, siden hun ikke forsto seg på internett. Men etter tonefallet skjønte jeg at hun ikke var helt ferdigsnakket. Så jeg spurte hvordan det hadde gått så langt. ”Det er vel 3 måneder siden sist vi snakka,” mente jeg. Men hun sa det var minst et halvt år siden. Jaja, hukommelsen min er vel ikke alltid på topp…
Men da kom det endelig:
”Jeg ringer egentlig for å fortelle at det har skjedd utrolige ting siden jeg begynte med chaga” utbrøt hun. Jeg lot henne fortsette uavbrutt: ”Du skjønner jeg hadde en diger tumor som legene ikke turte å røre. Etter noen måneder var den redusert til det halve, og i dag ble jeg erklært helt frisk!” fortalte hun gledesstrålende. ”Fantastisk” svarte jeg entusiastisk. ”Hva slags medisin brukte du?” spurte jeg interessert. ”Ja det er det som er så rart, jeg har ikke brukt medisin, jeg har kun drukket chaga!” kunne hun fortelle. ”Legene skjønte ingenting” la hun til ”Så jeg ringer faktisk for å takke deg!” Egentlig ble jeg ikke overrasket, siden jeg får sånne henvendelser hver uke. Men jeg ba henne fortelle mer. Og det gjorde hun. Det var en lang historie om sykdom, fortvilelse og ikke minst sykehusopphold, som etter hvert gikk over til en lykkelig slutt.

Heldigvis er man ikke så pinlig nøyaktig med tanke på klokkeslett i den samiske barnehagen. Men jeg la merke til at barnehageassistenten hadde kledd ytterklærne på ungene mine, og satt sjøl med jakken på, da jeg omsider fikk lagt på røret, og hentet ungene.


Ingen overraskelse
Saken er den at jeg ikke er overrasket over sånne historier. Langt ifra. Jeg er mer forundret over at helsevesenet ikke har skjønt dette for lenge siden. De burde absolutt vist større respekt for gammel samisk folkemedisin. Spesielt her i Nord-Norge. Skjønt det finnes hederlige unntak. I forrige uke kunne en mann fortelle at legen faktisk hadde anbefalt chaga. Riktignok var det i Tromsø, så litt vett må ha seget inn…

Når folk spør, så anbefaler jeg bare at de søker opp Rolv Hjelmstads websider, og skriver ut fakta om chaga, og tar med til legen. De som følger rådet mitt, blir noen ganger møtt med arroganse, mens noen leger fatter interesse for soppen. Jeg bruker å forklare at legenes hovedinteresse må jo være at pasienten blir fortest mulig frisk, uansett hvordan det måtte foregå. Skulle man tro. Jeg har også fått henvendelser fra leger som ønsker å bestille chaga, og ønsker mer informasjon om soppen. Samtidig blir jeg bedt om ikke å fortelle det til noen…

For ordens skyld så vil jeg nevne at man også må regne med at chaga, i mange tilfeller, ikke fungerer. Det er jo forståelig at ingen gidder å ringe meg for å fortelle akkurat det. Skjønt jeg skulle ønske at det også kom slike tilbakemeldinger.

Men jeg er imponert!
Men jeg slutter ikke å imponeres av chagaens enorme kraft og allsidighet. Det er helt vanlig at folk forteller om sykdommer og lidelser jeg knapt har hørt om. I noen tilfeller må jeg slå det opp, for å skjønne hva enkelte snakker om. Leverlidelse, mageproblem, depresjoner, slagtilfeller og alle mulige former for svikt i immunforsvaret. Noen ganger skjer helbredingen straks, andre ganger tar det litt mer tid. Som i tilfellet med damen med en tumor. Der tok det et halvt år.

Jeg har ikke ført noe statistikk over dette. Jeg skulle kanskje gjort det, siden mange spør etter konkret fakta. Men jeg tenker slik at hvis chaga kan helbrede kun ett eneste tilfelle, så er det nok for meg. Jeg er fornøyd! Naturen er full av kraft, energi, og kunnskap!
Ha en fin dag!




tirsdag 6. september 2016

Isogaisa er over, men hvem er sjaman?




Isogaisa er over, vi er ferdig med å rigge ned og rydde, bare papirarbeidet gjenstår…
Igjen kan vi si oss fornøyd med nok en vellykket festival. Jeg er i hvert fall rimelig fornøyd. Hvor fornøyd jeg blir når det endelige regnskapet foreligger, gjenstår å se. Jeg håper selvfølgelig på et aldri så lite overskudd, men jeg er redd vi havner der vi alltid har havnet: like over eller like under null! Altså intet tjent, men heller intet tapt. Og igjen kan vi nok konstatere at Isogaisa aldri blir noe big business. Men hva er rikdom? Personlig så føler jeg meg rikere og rikere for hver festival. I år opplevde jeg noe som jeg sjeldent har opplevd før: Jeg ble overflødig! Den enkelte stabsleder hadde full kontroll over sitt ansvarsområde. Sunniva, som var frivillig-sjef hadde kun noen få spørsmål til meg, ellers så jeg henne knapt. Samme gjaldt Wenche i billett/info og Bo Gøran som var vaktsjef.  Og de andre funksjonene som trengs når man skal sy i hop en så spesiell festival. Ingen maste på meg, og jeg maste heller ikke på noen. Alt gikk knirkefritt! Jeg fikk derimot god tid til å skravle med gjestene, og andre kjente som stakk innom. Kjempekoselig! Og uvant!



En uke etter at festivalen var over ble det innkalt til oppsummeringsmøte, ennå mens inntrykkene var ferske. Igjen fungerte apparatet upåklagelig. Mange store og små saker ble diskutert på møtet, og det ble fremmet mange konstruktive forslag til forbedring av neste års festival.

Under diskusjonen kom det fram en litt eiendommelig sak: ”Hvem skal vi titulere som sjaman/noaide og utstyre med skilt, på neste Isogaisa?” Egentlig har vi aldri hatt noen slags retningslinjer for sånt, det har bare blitt gjort sånn litt tilfeldig, etter synsemetoden. Derimot har det vært klare retningslinjer for hvem som skal få utdelt skilt med gjest, stab, frivillig eller utstiller. Så jeg ble gående å tenke på problemstillingen, mange dager etterpå. Altså hvem kan med rette kalles sjaman?

Sjaman er ingen beskyttet tittel, hvem som helst kan faktisk våkne en morgen og erklære seg sjøl som sjaman. Sånn reint juridisk er det faktisk fullt mulig. Men hvorvidt den nybakte sjamanen blir trodd og respektert som sjaman, er vel en helt annen sak. Men det er altså ingen som kan nekte noen å utnevne seg sjøl som sjaman.
I det samiske samfunnet er det enkelt.  Der ville en sånn sjølutnevning være uhørt, ja direkte  skandaløs. Ingen erklærer seg sjøl som sjaman! Det er fullstendig bak mål. Det er jo samfunnet rundt som skal erklære hvem som er sjaman. Selv om veldig mange samer har en fot innenfor kristendommen, så fungerer faktisk den gamle metoden utmerket. Man kan snakke lenge om at den og den har sterke healingkrefter, god energi, eller som man sier: ”Han er ikke alene i pesken” Men før noen vil ta ordet sjaman i sin munn, om en person, så må nok vedkommende ha gjort mye bra for sine medmennesker. Det holder altså ikke med litt healing. Jeg regner med at det fungerer omtrent likedan i de fleste urfolkssamfunn.

Men i Norge er sånn cirka en prosent av befolkningen av samisk opprinnelse. Hvordan blir det da? Hvis det norske samfunnet ikke er kjent med og vant til å utnevne sjamaner, er det ikke like greit at den enkelte utnevner seg sjøl? Og står for det?
Jeg sjekket kjapt på sidene til Sjamanistisk Forbund. Der fant jeg ingenting om hvem som er sjaman, og hvordan utnevnelsen foregår. Men jeg fant at forbundet har 5 forstandere i Norge. Jaja, det er da noe. I Store Norske Leksikon står det følgende:
”Sjaman (over russ., fra tungusisk saman), i etnografi og religionsvitenskap brukt som betegnelse på en type religiøs leder som særlig forekommer i «primitive» kulturer og som tar i bruk ekstase for å helbrede sykdom, spå om fremtiden og innvirke på guder og ånder til beste for samfunnet. Dette hjalp ikke noe særlig. Primitive kulturer. Hmm.

Her om dagen mens jeg satt i et trivelig selskap og spiste kake, fant jeg tiden inne til å lufte tankene. Da ble det straks helt stille rundt bordet. Selv min datter på to år tidde et øyeblikk. Ingen hadde egentlig noen formening om hvem i det norske samfunnet som, med rette, kan kalles sjaman.  Heller ikke noe om utvelgelsesprosessen. Det ble nevnt litt om at de som er flinke til å markedsføre seg sjøl, det vil si skryte, ofte får sjamantittelen. Med rette eller urette.  En mann nevnte noe om at to uker i Peru eller hos en stamme i Nord-Amerika absolutt ikke kvalifiserer til tittelen sjaman, selv om at det skjer ganske ofte.  Diskusjonen var godt i gang igjen da en litt frittalende dame grep ordet og overdøvet de andre ved bordet: ”Sjaman er ikke en tittel, det er en diagnose!”