tirsdag 6. september 2016

Isogaisa er over, men hvem er sjaman?




Isogaisa er over, vi er ferdig med å rigge ned og rydde, bare papirarbeidet gjenstår…
Igjen kan vi si oss fornøyd med nok en vellykket festival. Jeg er i hvert fall rimelig fornøyd. Hvor fornøyd jeg blir når det endelige regnskapet foreligger, gjenstår å se. Jeg håper selvfølgelig på et aldri så lite overskudd, men jeg er redd vi havner der vi alltid har havnet: like over eller like under null! Altså intet tjent, men heller intet tapt. Og igjen kan vi nok konstatere at Isogaisa aldri blir noe big business. Men hva er rikdom? Personlig så føler jeg meg rikere og rikere for hver festival. I år opplevde jeg noe som jeg sjeldent har opplevd før: Jeg ble overflødig! Den enkelte stabsleder hadde full kontroll over sitt ansvarsområde. Sunniva, som var frivillig-sjef hadde kun noen få spørsmål til meg, ellers så jeg henne knapt. Samme gjaldt Wenche i billett/info og Bo Gøran som var vaktsjef.  Og de andre funksjonene som trengs når man skal sy i hop en så spesiell festival. Ingen maste på meg, og jeg maste heller ikke på noen. Alt gikk knirkefritt! Jeg fikk derimot god tid til å skravle med gjestene, og andre kjente som stakk innom. Kjempekoselig! Og uvant!



En uke etter at festivalen var over ble det innkalt til oppsummeringsmøte, ennå mens inntrykkene var ferske. Igjen fungerte apparatet upåklagelig. Mange store og små saker ble diskutert på møtet, og det ble fremmet mange konstruktive forslag til forbedring av neste års festival.

Under diskusjonen kom det fram en litt eiendommelig sak: ”Hvem skal vi titulere som sjaman/noaide og utstyre med skilt, på neste Isogaisa?” Egentlig har vi aldri hatt noen slags retningslinjer for sånt, det har bare blitt gjort sånn litt tilfeldig, etter synsemetoden. Derimot har det vært klare retningslinjer for hvem som skal få utdelt skilt med gjest, stab, frivillig eller utstiller. Så jeg ble gående å tenke på problemstillingen, mange dager etterpå. Altså hvem kan med rette kalles sjaman?

Sjaman er ingen beskyttet tittel, hvem som helst kan faktisk våkne en morgen og erklære seg sjøl som sjaman. Sånn reint juridisk er det faktisk fullt mulig. Men hvorvidt den nybakte sjamanen blir trodd og respektert som sjaman, er vel en helt annen sak. Men det er altså ingen som kan nekte noen å utnevne seg sjøl som sjaman.
I det samiske samfunnet er det enkelt.  Der ville en sånn sjølutnevning være uhørt, ja direkte  skandaløs. Ingen erklærer seg sjøl som sjaman! Det er fullstendig bak mål. Det er jo samfunnet rundt som skal erklære hvem som er sjaman. Selv om veldig mange samer har en fot innenfor kristendommen, så fungerer faktisk den gamle metoden utmerket. Man kan snakke lenge om at den og den har sterke healingkrefter, god energi, eller som man sier: ”Han er ikke alene i pesken” Men før noen vil ta ordet sjaman i sin munn, om en person, så må nok vedkommende ha gjort mye bra for sine medmennesker. Det holder altså ikke med litt healing. Jeg regner med at det fungerer omtrent likedan i de fleste urfolkssamfunn.

Men i Norge er sånn cirka en prosent av befolkningen av samisk opprinnelse. Hvordan blir det da? Hvis det norske samfunnet ikke er kjent med og vant til å utnevne sjamaner, er det ikke like greit at den enkelte utnevner seg sjøl? Og står for det?
Jeg sjekket kjapt på sidene til Sjamanistisk Forbund. Der fant jeg ingenting om hvem som er sjaman, og hvordan utnevnelsen foregår. Men jeg fant at forbundet har 5 forstandere i Norge. Jaja, det er da noe. I Store Norske Leksikon står det følgende:
”Sjaman (over russ., fra tungusisk saman), i etnografi og religionsvitenskap brukt som betegnelse på en type religiøs leder som særlig forekommer i «primitive» kulturer og som tar i bruk ekstase for å helbrede sykdom, spå om fremtiden og innvirke på guder og ånder til beste for samfunnet. Dette hjalp ikke noe særlig. Primitive kulturer. Hmm.

Her om dagen mens jeg satt i et trivelig selskap og spiste kake, fant jeg tiden inne til å lufte tankene. Da ble det straks helt stille rundt bordet. Selv min datter på to år tidde et øyeblikk. Ingen hadde egentlig noen formening om hvem i det norske samfunnet som, med rette, kan kalles sjaman.  Heller ikke noe om utvelgelsesprosessen. Det ble nevnt litt om at de som er flinke til å markedsføre seg sjøl, det vil si skryte, ofte får sjamantittelen. Med rette eller urette.  En mann nevnte noe om at to uker i Peru eller hos en stamme i Nord-Amerika absolutt ikke kvalifiserer til tittelen sjaman, selv om at det skjer ganske ofte.  Diskusjonen var godt i gang igjen da en litt frittalende dame grep ordet og overdøvet de andre ved bordet: ”Sjaman er ikke en tittel, det er en diagnose!”   









5 kommentarer:

  1. Sjaman er en diagnose ja,,tja den var ikke så dum,,.
    En Sjaman er en person som er i denne tilstanden konstant,,eller,kan alle som kan heale uten innsyn i alt det den sjamanistiske "verden"presenterer?jeg bruker metoder som sjamaner når jeg jobber med mennesker,men jeg er ikke en racer på økosystemer-astrologi osv,jeg bruker det som bestefar lærte meg når jeg var 7-8 år gammel og har hjelp mange siden da.Jeg har og bruker tromme,men er ikke på noen måte fanatiker.
    Jeg bruker dem krefer som jeg er født med og som jeg har videreutviklet gjennom tiden og har fortsatt en gammel mentor som jeg kan snakke med,og som jeg har hjulpet.
    Man MÅ f.ex ikke åpne opp for et hellig rom for og heale.
    Jeg healer dær og da eller når det måtte passe seg.
    Noen trenger mere enn en healig og da jobber jeg med personen og personen jobber med meg.
    Er jeg da sjaman,healer eller hjelper,eller er jeg noe i det hele tatt i det store bildet lurer jeg da på når det blir snakk om hvem som kan få titler o.l?hmm

    SvarSlett
  2. Tja, hva synes du?
    For øvrig skal du ha takk for interessant kommentar!

    SvarSlett
  3. En sjaman er en vismann,medisinmann og healer, utnevnt av samfunnet/stammen sin. Er det en diagnose eller en tilstand ?

    SvarSlett
  4. Do you believe that in life there are no coincidences? As fate would have it, I met a man with a big heart, a man who knows the language of the spirits who know the language of love, compassion, and a man who brings good and makes the world brighter. Thanks to this man, I had the privilege to visit the Isogaisa festival.
    The ancient land of Norway shrouded by centuries-old mysteries. In ancient times, the powerful shamans lived in these lands, and they transmitted their knowledge to people. About them composed legends and myths. The Great Odin, who is revered as a god, was the first powerful shaman in these parts.
    I forgot for a moment the frantic pace of modern life and I discover the breathtaking vast expanses of the ancient land of the Sami. I took part in festivals and daily activities of the Sami.
    The smell of birch smoke wafting on the festival. For six days, something happened here ... shamanic practices, lectures, seminars, master-classes. There were real practicing shamans and anthropologists, historians, journalists, photographers and followers from Norway, New Zealand, Sweden, Finland, Germany, Russia and Ukraine and other countries. All the days we shared experiences. I realized as I do not have enough of these practices in a metropolis life. How important it is to feel part of nature, back to the first source of being.
    In the evening I spent time with the participants of the festival in a yurt. This ancient portable housing Sami, large and stable in high winds. The sacred fire was burning, and we sat around him. Shaman took center stage as the intermediary between the gods (spirits) and humans. With the help of a special Sami tambourine with applied at him pictures shaman could predict the future, and served as a spiritual person. Tambourine of the shaman is a tool moving in a different world. To the sound of the tambourine shaman soul and the souls of the participants is configured to communicate with the spirits.
    The sound of tambourines merge into one slow river that flows gently, penetrating to the heart. Its clear waters have a truly healing properties, giving quieting the mind and body, and a sense of harmony. All this combined with songs joik (traditional chant from Sami) fascinates people .In each of these songs lies a special depth and beauty, which plunges into the mystery of rituals.
    Thanks to the festival, I learned a lot about the culture of the Sami people was delighted with its rich flavor and ancient illuminated knowledge.
    Thank you so much for this unique experience!
    I feel that my whole body vibrates after the festival, thanks to practice what you have shown and given us to be able to continue in private. I highly recommend this holiday for anyone who is interested in singing and healing power of learning.

    SvarSlett
  5. After the festival, I am sure that the person due to which I came to the festival, and there is a real shaman! :)

    SvarSlett