mandag 28. desember 2015

Universitetssykehuset i Nord-Norge - Barneavdelingen



Feber utenom kontortid
Da Raija hadde hatt feber i 3 dager dro vi til legen. Det vil si at om morgenen hadde hun omtrent ikke feber, men utover dagen steg feberen til 40. Da dro vi. Dessverre var ikke feberen tilpasset de kommunale åpningstidene. Legen fikk undersøkt ungen, og vi rakk en tur innom laboratoriet for blodprøve. Men ingen hadde tid til å vente på at lille Raija på halvannet år skulle få ut en urinprøve. Legen mente det kunne likegodt være et hardnakket virus. Vi ble sendt heim. Dagen etter skjedde det samme, tilsynelatende i god form på morgenen, men feberen steg utover dagen. Vi dro på legevakten på Troms Militære Sykehus siden det var lørdag. Vakthavende lege hadde heller ikke tid til å vente på urinprøve så han sendte oss til Tromsø. Kanskje like greit...

UNN
Vi ankom Universitetssykehuset (UNN) i Tromsø akkurat samtidig som de skredtatte barna fra Longyearbyen ankom. Vi ble møtt av alvorlige, men proffe sykepleiere. De hadde det tydelig veldig travelt. Høflig ble vi geleidet inn på et undersøkelsesrom. Klokka 3 på natta fant Raija det for godt å slippe ut noen dråper, nok til en urinprøve. Da gikk det ikke mange minuttene før legen kunne fortelle at hun hadde nyrebekkenbetennelse. Det gikk heller ikke mange minuttene før legen kom med penicillin til henne. Allerede neste dag begynte hun å kvikne til. Men for å være sikker ville legen ta ultralyd av nyrene. Derfor måtte vi bli hele søndagen på Barneavdelingen på UNN. Det skulle bli en opplevelse som jeg kommer til å huske resten av livet!

Barneavdelingen
Når man ankommer Barneavdelingen blir man møtt med fine barnetegninger og illustrasjoner på døra. Hver enkelt pasient har eget rom, der familien kan være sammen med barna. "Jeg husker da jeg var 7 år og fikk blindtarmbetennelse, så fantes det ingen barneavdeling" kunne Beate fortelle. "Da ble jeg lagt i samme rom som en gamling som var på tur å dø. Foreldrene mine  fikk kun være der i visitt-tiden." Heldigvis har det skjedd en kraftig forbedring. På barneavdelingen finnes det også et koselig oppholdsrom der man kan spise, drikke kaffe og ikke minst leke. Det virket som at sykehuset ikke hadde spart på noe, spesielt når det gjelder dyre leker. Der var TV, filmer, klatrestativ, barnebøker, og ikke minst elektriske leker. Siden vi måtte ha med Iskku-Mahtti (3) så fant han snart veien til lekerommet.  Det første han gjorde var å samle sammen brannbiler og alle andre leker som lager lyd, tok dem med øverst i lekestativet. Der hadde han det utrolig morsomt med å trykke på alle sirenene samtidig.

Forferdelig erkjennelse
Jeg hentet kaffe og satte meg godt til rette i lekerommet sammen med barna. Endelig en hel dag kun med barna. Påtvunget pappatid. Flott!
Det var da jeg oppdaget det! Stille barn! Syke barn! Kreftsyke barn! Barn med medfødte lidelser! Noen uhelbredelig, noen ventet på operasjon. Barn på samme aldrer som våre barn, som satt ved bordet, påkoplet slanger og kabler. Noen satt på golvet, også påkoplet apparater. De løp ikke, de hoppet ikke, de klatret ikke. Nei, det kunne de ikke. Stille satt de og lekte med sitt, sammen med foreldrene. Av hensyn til personvern, så skal jeg ikke gå mer i detaljer om hvert enkelt barn. Men det første jeg la merke til var at noen foreldre strevde fortvilt med å få barna til å spise. En annen ting jeg la merke til var barn påkoplet slanger med blod. Jeg vet ikke hvorfor, kom meg ikke til å spørre. 

Det verste med hele barneavdelingen var stillheten. Jeg er enig i at barn må lære seg å bruke innestemmen. Likevel skal barn høres. Disse barna hørte man ikke! Ikke i hele tatt.

Utpå ettermiddagen kom det på NRK-nyhetene at ene jenta fra Svalbard hadde dødd. Livet sto ikke til å redde. De enorme kreftene i snøskredet var for mye for en liten barnekropp. Men vi visste det allerede. Sykehuset er flinke til å beskytte den enkelte, men noe fikk vi med oss. Og selv om legene og sykepleierne utviste en utrolig profesjonalitet, så lå det som en tung energi over hele sykehuset. 

Varme nordmenn
Noen sier at nordmenn er kalde, og ikke viser medfølelse. Jeg mener at det er feil! Men nordmenn er utrolig flinke til å snu seg høflig bort, og ikke blande seg borti andre mennesker sine problem. Det er mye verre når folk stiller seg opp og glaner. Denne kjøligheten der den enkelte passer sine egne saker, setter jeg pris på. Men når du blir kjent med nordmenn, så viser de både omtanke og medfølelse for sine medmennesker. Jeg ble kjent med en familie på barneavdelingen. Det var da vi skulle spise. Raija Aliinna er et seigt skinn. 12 timer etter at hun begynte med penicillin begynte hun å glefse i seg mat, slik hun vanligvis pleier. En jente med påkoplede slanger hadde ikke ville spise hele dagen. Men da hun ble vitne til Raijas enorme appetitt ble hun inspirert og endelig spiste hun litt. Nesten en halv brødskive. Foreldrene var henrykte. Vi snakket litt om VM-finalen i handball, og om barn generelt. Ingen følte for å gå nærmere inn på hva som feilte den enkelte. Sånt kan man vente med.    

Flukten
Da de norske handballjentene hadde opparbeid en klar ledelse over Nederland, kom legen inn og ga oss tillatelse til å dra heim. Røntgenbildene var fine, så vi trengte ikke være der lenger.  Legen sendte med oss nok penicillin, med beskjed om å ta kontakt hvis det ble noen endring. "Dere har åpen retur det første døgnet. Trenger ikke snakke med fastlegen, bare kom direkte hit" Det lovde vi å gjøre. 

Vi tok farvel med den lille familien med jenta uten matlyst. De virka ikke akkurat skuffet, men heller litt forundret. "Dere får kjøre forsiktig, og ha en riktig god jul. Vi skal bli her i jula." Jaja, det blir vel en litt spesiell julefeiring, tenkte jeg. Men han fortsatte: "Vi blir nok her nyttårshelga også." 

Det er med skam å meddele at jeg var glad da jeg forlot Barneavdelingen på Universitetssykehuset i Nord-Norge. Sjeleglad! Hadde ikke trodd jeg noensinne skulle sette så stor pris på sur vind og pessregn. Slik det ofte er i Tromsø på vinteren. På heimturen var det nydelig uvær og blankis etter veien. Velsignet normalt. Da vi kom heim var ungene sovnet, så det var bare på putte dem rett i seng. Vi kunne sette oss ned og åpne en flaske vin, og slappe av. Trygt i hus, med ungene trygt i seng. 

Normal jul
I skrivende stund er Raija Aliinna ferdig med penicillinkuren, og i storform. Iskku-Mahtti vekket pappa kl 06.30 i morrest. Han ville snarest mulig opp og leke med sin nye brannbil. I går var vi med barna på juletrefest, og ble vitne til at en unge dro julenissen i skjegget. Alle lo, til og med nissen. I dag er det 15 kuldegrader her i Målselv, og fremdeles julestemning. I kveld skal vi med barna på besøk til noen venner. Men først skal jeg lære dem å lage snølykt.   

Jeg vet også at noen barn ALDRI får oppleve dette. De sitter fremdeles på Barneavdelingen og blar i bøker mens foreldrene fremdeles prøver å få dem til å spise. I stillhet. 


tirsdag 15. desember 2015

Butikken er på plass! De to første kundene ble kastet ut!

Vi har endelig fått butikken i drift, med noen meget spesielle varer i hyllene. Derfor kan vi erklære Isogaisa-butikken på Bardufoss for åpnet!

Det begynte i september, da Raija Aliinna fikk plass i den samiske barnehagen på Andslimoen. Vi var kjempeglade. Seieren hadde vært total dersom også Iskku-Mahtti fikk plass der. Nå er han i Karlstad barnehage. Ihvertfall betød det at jeg måtte kjøre fra Fagerfjell til Andslimoen, og tilbake igjen samme veien, 2 ganger pr dag, siden jeg har hjemmekontor. Tilsammen ble det over 10 mil hver dag. Derfor fant jeg et kontor på Andselv. Da ble det bare halvparten så mye kjøring. Og man gjør jo samme jobb enten man sitter heime eller på et leid kontor.
Kontoret ligger i første etasje, rett over Pizzakjelleren. Så det er faktisk kjempegod pizzalukt i lokalet når jeg kommer på jobb om morgenen. Men kontoret består av to store rom, med egen inngang på gateplan.




Unik butikk
Jeg lever av salg, så ideen med egen butikk dukket opp med en gang! Men skal man ha butikk må man ha noe å fylle i hyllene. "Chaga selvfølgelig," mente jeg!! Men det blir jo bare en hylle, mente Beate.  "Vi må jo ha noe å fylle i de andre hyllene. Man kan jo ikke en butikk full av tomme hyller." la hun til. Hun hadde absolutt et poeng. Skal man ha butikk må man ha noe å selge. Noe mer enn bare en hylle med varer. Hva skulle det være? Duodji, brukskunst, helsekost? Ikke godt å si. Men av og til har man flaks. Plutselig en dag kom vi over noe særdeles spennende!  Lamper, figurer og andre vakre ting laget av skjell og konkylier! Dette er det neppe noen andre som har! I tillegg har vi en del tsjekkiskproduserte buer, med tilhørende piler, igjen etter Isogaisa. Også en sjeldenhet! For å si det på nord-norsk: Butikken er på plass og den er sær! Meget sær!  En gang snakket jeg med en dame i Innovasjon Norge. Hun rettet på meg da jeg brukte ordet sær. Du må si "unik" istedet. Det ordet har en mye mer positiv klang. Ok, butikken er unik. Altså ikke noe vanlig supermarked med kolonialvarer, eller masseproduserte kinavarer.  Passer oss utmerket.

Men vi må nok finne flere varer, det er enda god plass i hyllene. Kanskje det dukker opp noe enda mer sæ.. mener selvfølgelig unikt.

Den store dagen
Så i dag var den store dagen. Varene var på plass i hyllene, ferdig priset, lokalet ryddet, chagateen kokt, ja til og med julelysene var hengt opp. Så tidlig i morges satte jeg et skilt utenfor inngangen og ett oppslag på Domus, tvers over gaten: Nystarta butikk med chagate og unike julegaver!
Jeg ordnet meg en god kopp chagate og satte meg godt til rette, og ventet på den første kunden. Ingenting skjedde...
Jeg gjorde unna litt posteringer på årsregnskapet, skrev en søknad til fylket om støtte til Isogaisa og pakket litt chaga, som noen kunder hadde bestilt på nettbutikken.
Fremdeles ingen kunder...
Jeg fortsatte med å betale noen regninger, ta noen telefoner og sjekket opp noen datoer for neste sjamankurs.
Ingen kunder...
Jaja, tid for lunsj. Etter lunsj gjennomgikk jeg mailboksen for å se om det var noen mailer jeg hadde glemt å svare. Det var det. Ganske mange. Så jeg tok meg tid til å svare alle mailene.
Men da gikk døra opp og inn kom det 2 kunder! Et par i fra bygda som ville smake chaga. Kjempeflott! På noen sekunder hadde jeg servert chagate med honning og ingefær. Jeg skulle akkurat begynne på en aldri så liten forelesning om chagaens fortreffelighet, da telefonen ringte: "Hei, det er fra barnehagen. Raija har 39 i feber, så du må komme å hente henne." Ok, svarte jeg. Jeg får vel det. Ei lita pia med 39 i feber må holdes i ro heime. Jaja. Ingenting å gjøre med det.

Jeg måtte faktisk kaste ut mine to første kunder og kjøre til barnehagen...
For en start!
Men det kommer dager etter denne. Så er du i tvil om hva du skal gi i julegave til de som har alt, kom innom butikken. De færreste har chaga, konkylielamper og handlagde buer fra Tsjekkia!
Men ring først, i tilfelle jeg har sjuke barn...  :-)




torsdag 10. desember 2015

Telefonselgeren



Beate var ute en tur for å pakke chaga og jeg skulle legge ungene. Raija Aliinna på halvannet år gikk det greit med, da jeg la henne under dyna sovna hun straks. Det var verre med Iskku-Mahtti på 3 år. Dessverre hadde han sneket seg til å drikke chagate med honning og ingefær, så han var full av energi, og hadde absolutt ikke tenkt å legge seg. Det hjalp ikke med overtaling, så jeg begynte bare å stelle han og etter hvert bar jeg han i seng, under sterke protester. Men jeg fikk heldigvis roet han. Alt for mye bråk hadde bare resultert i at søstera våkna, og vi hadde fått hyling i stereo.
Da han nesten hadde sovna så ringte telefonen. Svarten! Jeg hadde glemt å sette den på lydløs. "Pappa, telefonen ringer" kunne Iskku-Mahtti opplyse. Telefonen lå i stua og jeg kunne ikke ta den, for da hadde bare Iskku-Mahtti stått opp igjen. "Neida, det er sikkert bare telefonselgere" datt det ut av meg.  Tabbe!! "Telefonselgere" gjentok han, lys våken. "Hva er det? Skal vi kjøpe telefoner" Hvordan forklarer man for en treåring hva en telefonselger er? Jeg fant ikke på noen god forklaring, så jeg begynte bare å fortelle et eventyr. "Nei, nei pappa" sa han da jeg kom til den andre bukkene bruse. "Fortell om biler" Jaja, jeg diktet opp en lang historie som inkluderte lastebiler, bergingsbiler og brannbiler. "Og melkebilen" la han til for egen regning. Omsider var han fornøyd og lukket øynene og var på tur og sovne. Da ringte telefonen igjen! Steike!! Jeg snek meg så stille jeg kunne inn på stua og fikk stoppet den, men det var for seint. Iskku-Mahtti kom løpende etter meg, mens han ropte "ny telefon, ny telefon!" Samtidig våknet Raija, av alt bråket. Hun satte i et hyl.  Da var det bare å begynne forfra. Helt forfra.

Etter en time med alle mulige eventyr, sang, joik, ja til og med en liten film på telefonen, så sovnet de endelig.  Jeg hadde gått glipp av både nyhetene og handballkampen. Men det fikk være. Jeg var glad for at barna endelig sovna. Begge skulle jo i barnehage neste dag.
Da ringte telefonen igjen! Men nå sto den på lydløs, heldigvis. Kjapt gløttet jeg på skjermen og la merke til at det var fra samme nummer for tredje gang! Denne gangen tok jeg av røret. Jeg skal være ærlig å medgi at jeg var kanskje en smule irritert, og dermed en unødvendig krass i telefonen. 

Samtalen ble som følger:

Selger: Hei, dette er Lise, er det Ronald Kvernmo  jeg snakker med? (søt dialekt fra hovedstaden)
Jeg:  Ja det æ, men du, kan du ikke bare merke navnet mitt med "hestkuk" i ringelista di??
Selger: Hva? Du virker da hyggelig, vi kan tilby deg strømavtale som...
Jeg: Kan æ få hele navnet ditt og nummer du ringer fra, og hvem som er oppdragsgiver?
Selger: Øh, hvorfor det?
Jeg: Sånn at æ kan anmelde dæ og firmaet du jobber for til politiet, siden du har ringt til et nummer som har reservert seg mot telefonsalg!
Selger: Jamen da beklager jeg virkelig...
Jeg: Kan du no skrive "Hestkuk" bak navnet mitt??
(Det ble helt stille i andre enden)
Selger: (som plutselig slo over til nordnorsk, og endatil perfekt Senjadialekt) Skal hestkuk skrives med æ eller e?



mandag 7. desember 2015

Bomtur til Harstad



Jeg har erfart at desember er en dårlig måned for å holde sjamankurs. Så det var med litt blanda følelser jeg dro til Visdomskafeen i Harstad i helga. Jeg hadde tenkt å selge chaga på Visdomskafeen i Hans Edges gate, altså midt i sentrum.  Visdomskafeen fungerer som en slags mini alternativmesse, bare at det er gratis inngang. Ideen er god, spesielt dette med gratis inngang. Jeg har fremdeles problem med å forstå at folk skal betale for å gå inn på en alternativmesse. Når man har betalt og kommer inn, så må man jo betale en gang til for å få delta på noe.
Men ok, jeg dro til Harstad på lørdagsmorgen ganske tidlig, for å rekke åpningen kl  1100. Tenkte at siden plassen ligger midt i sentrum, så kommer det vel noen sjeler og kjøper chaga. Jeg hadde også bestilt rom på Gullhaugen pensjonat. Tenkte at så lenge jeg reiser alene så er det ingen vits å sløse.
Vi hadde bestemt at campingvogna og resten av familien skulle være igjen heime. Det var ganske glatt, og litt vind over Tjeldsundbrua, så campingvognsesongen er nok definitivt over for vår del.
Men jeg kunne spart meg hele turen. På hele helga solgte jeg en Isogaisa CD og to poser chaga. Ikke en gang nok til å dekke kjøreutgiftene. 



Problemet var at det kom ganske enkelt ikke folk til kafeen. Arrangørene var like overrasket som meg. Etter hvert kom det fram at det skjedde alt for mange spennende ting i byen akkurat den helga.   Nå i julestria har folk ganske enkelt ikke tid til å gjøre noe alternativt.
Jaja, jeg kjørte heim til Fagerfjell i Målselv, ganske tidlig på søndag. Rakk å være sammen med barna noen timer før de skulle legge seg.
Det positive med turen er at jeg fikk god tid til å snakke med arrangørene, en gjeng damer med utrolig initiativ og pågangsmot. Vi avtalte at vi skulle holde Isogaisa Healing Aften på Visdomskafeen i Harstad den 20. januar.

Jeg rakk også å gå rundt i  lokalet og spandere chagate med honning og ingefær på de få sjelene som var der. Mange snakka om at det smakte bedre enn julegløgg... 


fredag 4. desember 2015

Historien om Chaga AS del 2



Dette er en liten historie om hvordan og hvorfor jeg begynte å produsere og selge chaga. Historien er delt i to, del 1 handler om begynnelsen og de første bestillingene, del 2 handler om da jeg skulle forklare dette til regnskapsføreren, møte med en grunneier, og produktutvikling.  Her kommer del 2:


Regnskapsføreren
Heldigvis finnes det samiske regnskapsførere med enorm tålmodighet, og med imponerende pedagogiske evner. Nyetablerte sjølstendig næringsdrivende med sjølproduserte naturprodukter, i kombinasjon med nokså manglende forståelse for norsk standard bokføringsnorm, kan nok gi enhver regnskapsfører grå hår i hodet. Men som sagt, noen mennesker er fantastiske. Skjønt kundeforholdet hang i en tynn tråd den januardagen, da vi for første gang skulle ta årsoppgjør. At chaga i hele tatt kunne generere inntekter syntes regnskapsføreren var litt rart. Da vi skulle fylle ut næringsoppgaven startet problemene.  Først forsto han ikke at det skulle stå kr 0.- på post "0140 Innkjøpte varer for videresalg." Jeg hadde ganske enkelt glemt å fortelle at jeg kjøper ikke chaga, men finner det i skogen. Så jeg tok meg tid til å fortelle om hvordan man leter etter chaga. "Man bare følger sine instinkter" forklarte jeg enkelt. Det godtok han heldigvis, etter en liten tenkepause.  

Varelager i naturen
Det var først når jeg skulle anslå verdien på det totale varelager at det nyetablerte kundeforholdet holdt på å skjære seg fullstendig, nesten før det var kommet i gang. Jeg mente at varelageret mitt er i skogen, og totalt kan det dreie seg om flere hundre tonn chaga i hele Troms Fylke.  Og påståelig som jeg kan være, (ifølge samboeren) så tenkte jeg at her var det nok best å være mest mulig ærlig. Så jeg begynte å beregne verdien på det "totale varelager" og etter hvert operere med tall, med langt flere nuller en jeg kunne telle. Det var da han henta kaffe, tok en god støyt chaga oppi, satte seg rolig ned og forklarte, i samme tone som den energiske dame fra hovedstaden, altså slik man forklarer førsteklassinger: "Varelageret i dette tilfellet gjelder kun det som er innomhus, helst i det rommet som du vanligvis bruker som lager. Det som er i skogen, enten på statens eller andres eiendom skal absolutt ikke regnes som varelager. Ei heller som stående kapital."  Etter litt diskusjon så endte også post 170 Sum totale varelageret med kr 0.- Jeg kom plutselig på at jeg hadde gitt bort all chagaen som var igjen på lager, i julegave. Derfor var jeg helt fri ved årsskiftet. Jeg hadde regna med at det skulle bli godt skiføre utpå nyåret slik at jeg kom meg ut for å finne mer chaga. Men jeg la merke til at regnskapsføreren satt lenge å stirret på dataskjermens pausebilde uten å si noe, mens han pustet tungt. Best å ikke forstyrre, tenkte jeg...
Selvangivelsen for næringsdrivende ble innlevert i tide og godkjent. Takk til regnskapsføreren.
Jeg er ikke blitt rik av chagaen, langt ifra. Men litt inntekt har det blitt. Så mitt lille enkeltpersonforetak er nylig blitt utvidet til aksjeselskap. Bokføringen blir greiere. Når man har AS blir det mye enklere å skille private utgifter fra bedriftens utgifter. Sa regnskapsføreren. Jeg er fremdeles ikke helt sikker på hva han mente med det...



Grunneieren
Det å gå rundt i skogen å plukke chaga kan gi forskjellige typer naturopplevelser. Noen ganger er det -25 og litt kaldgufs, mens i sommer var det flere uker med +31 og millioner av klegg. Og en dag i juni snødde det plutselig. Men den turen jeg husker best var en gang sist vinter. Det hadde nylig regnet masse så snøen var råtten. Derfor gikk jeg på truger etter en skutervei. Men selv der sank jeg ned. Jeg fant litt chaga, men da jeg kom til bilen kom det en nokså myndig herre som mente at han var grunneier, og lurte på hva jeg drev med på hans eiendom. Jeg sa som sant var at jeg plukker sopp. "Hva slags sopp plukker man i februar?" lurte han på. Da jeg visste han chagaen jeg hadde funnet, så ble han mer avslappet og beint fram vennlig i tonen. Så jeg tok meg tid til å forklare om chagaens fortreffelighet. "Chaga er betennelseshemmende, den styrker immunforsvaret, inneholder melanin så man blir fortere brun og ikke minst er den en fantastisk drikk for å forebygge og behandle kreft."  Han nikket interessert. Jeg fortsatte: "Chaga er magestyrkende, leverstyrkende, virushemmende, og ikke minst er den en kraftig antioksidant."  "Jaha," svarte grunneieren. Engasjert fortsatte jeg å ramse opp chagaens fortreffelighet, og da jeg kom til det punktet med at chaga også er en hellig drikk, så begynte han å flakke med blikket. Mens jeg trakk pusten for å fortelle mer om den fantastiske drikken, så sa han bare et kort ok, og gikk. Uten å si noe mer. Så jeg ropte etter han at chaga også regnes som verdens sterkeste antioksidant, og at i mange land bruker man chaga som styrkedrikk. Grunneieren bare økte farten...
I etterkant kan man vel tolke det dit hen at det var greit at man plukker chaga på hans eiendom. Tror jeg...



Produktutvikling
Man skal utvikle seg og tenke nytt. Det har jeg skjønt. Så jeg tok med meg chagaen og dro innom Bioform i Sørreisa, og lurte på om de ville koke dette til meg. Direktøren hadde hatt samarbeid med en bedrift i Finland, der de foredler chaga, så dette kjente han til. Fabrikken har utstyr for koking, tapping,  etiketter og forsegling av flasker. Og de er som sagt vant til å produsere litt av hvert. Men jeg synes de ansatte i bedriften glodde unødvendig mye da jeg kom bærende med 50 liter malt og tørket chaga, klar for koking. Når chagaen er malt og tørket ligner den faktisk ganske mye på kaffe. Men det ser ut til at ideen fungerer og vi produserer ferdig chagakonsentrat til unge mennesker, som er på farten. Dagens unge har ganske enkelt ikke tid til å stille seg opp å koke sjøl. For  å få en god chagate må den kokes i minimum 2 timer. 

Strenge hygienekrav
Jeg oppdaga også at produksjon av helsekost krever meget strenge hygienekrav og rutiner. Produksjonslederen på Bioform sendte et oppgitt blikk på det lange håret mitt, mens han mumlet noe om badehette eller noe sånt.  Da jeg fem minutter senere fikk et hosteanfall i garderoben så fikk han igjen dype rynker i pannen. "Ungene har hatt med seg forkjølelsesvirus fra barnehagen, forklarte jeg. Produksjonslederen svarte ikke.  Men da han oppdaga at jeg spankulerte rundt  i fabrikklokalet i en kamuflasjebukse med oljeflekker, hadde han fått nok. Vennlig, men bestemt ble jeg kastet ut av fabrikken. "Hele deg utgjør jo en sikkerhetsrisiko" forklarte han enkelt. Jeg ble bedt om å komme tilbake når flaskene var klare. Da skulle de sette det ferdige produkt på utsiden...