En alternativ hverdag

Jeg har akkurat vært på alternativmessa i Tromsø. Det ble en kjempekoselig helg for oss med småbarn. Hva vi gjorde der skal jeg komme tilbake til, men jeg kan allerede nå røpe at det ble både morsomt og spennende.

Vi etablerte oss med campingvogn på utsiden. Inne fikk vi utdelt en fantastisk stand, med godt lys og frisk luft. Det var da jeg kom til å lure på: Hvem bruker egentlig å dra på alternativmesser? Det første jeg la merke til er at kvinner er i flertall. Og gjennomsnittsalderen er nok over 40. Skjønt i år var det også yngre "deltakere" som løp rundt og gjorde ugagn. Personlig synes jeg det var flere barn på messa enn noensinne. Noe jeg synes er kjempehyggelig.  Til tross for at min datter prøvde å spise smykkene på nabostanden, og sønnen min brukte gudfar Piera Jovnna sin tromme som trampoline. Sånt bare beriker hverdagen...

Sin egen stil
Jeg sitter med et bestemt inntrykk av at den vanlige messedeltaker ikke tilhører noen trossamfunn. De fleste er nok passive medlemmer i Statskirken, uten at det blir så mange besøk i kirken. Antakeligvis kun ved bryllup og begravelser, som de fleste nordmenn. Alternativere tilhører neppe noen annen "privat" trossamfunn, der sannhetene over livets gåter allerede er opplest og vedtatt. Slik som for eksempel Jehovas Vitner. Sånt vil nok en god alternativer skygge unna og kalle for tankepoliti. Det virker mer som at alternative mennesker heller utvikler sin egen tro og religion. Og former den akkurat slik som det passer den enkelte. 

Ikke rasister
Mange samer på kysten opplever rasisme i hverdagen. Det kan være alt fra morsomheter over dialekten, joikeetterligninger, til rasisme av mer alvorlig karakter, slik som direkte overfall. Derfor har mange samer bosatt i samfunn der de er i klart mindretall, etter hvert utviklet en egen radar for rasister. Man kan nærmest høre på tonefallet hvem som hater samer. Jeg vet det godt, jeg er en av dem. Altså eneste same i bygda.
Men på alternativmesser eksisterer ikke rasisme!  Av alle de messene jeg har vært på de siste 15 årene, så har jeg aldri opplevd noe som kan minne om rasisme. Det virker heller som at hvilken etnisk gruppe du tilhører ganske enkelt ikke er tema for alternative mennesker. Verken ene eller andre veien.  Man aksepterer folk som de er, og tenker ikke mer over det. Sånt er ganske enkelt ikke tema.

Uakseptert kunst
På alternativmesser opplever man mye bra kunst. Både billedkunst, brukskunst og ikke minst scenekunst. Men en ting har kunstnere du møter på alternativmesser til felles: De sorterer ikke under det man kaller for "akseptert kunst!"  Altså kunst som etablerte kunstnermiljø ville bifalle. Nei, langt ifra! De tilhører nok en broket forsamling som etablerte kunstkritikere antakelig ville le av. Uansett hvor bra kunsten måtte være.  Det er også en kjent sak  at samtlige offentlige organer i Norge, som støtter kulturelt arbeid, har klare instrukser nedfelt i sine statutter: Det skal ikke utdeles noen støtte til alternativmesser!

Ikke godkjent behandling
På en alternativmesse finner man også healere, spådamer/menn, og andre som ønsker å hjelpe sine medmennesker. Denne type medmenneskelig hjelp og varme er ikke noe som Helsevesenet i Norge anbefaler. Det virker heller slik at Helsevesenet i stedet ønsker å pøse ut mest mulig medisin til både sjuke og friske nordmenn. Uansett hvilke bivirkninger det måtte medføre.
Går du til fastlegen så har du et par minutter på å fortelle om dine plager og lidelser, mens legen sitter med nesen i datamaskinen.  Dersom du er riktig heldig så vil legen lytte på pusten din, eller lyse deg i halsen. Deretter får du resept på medisin, og dine tilmålte 10 minutter er over. Men en ting er 100% sikkert: Healere har langt bedre tid enn dette. De fleste vet at bare den innledende samtalen, som raskt kan bli i over en time,  er healing i seg sjøl. Hvis du deretter går til en spådame, så går hun rett på sak og begynner å snakke om ting i livet ditt som er meget viktig, og rører deg helt inn til hjerteroten. Ting som du kvier deg for å snakke med andre om, til og med til samboeren. Hvor ofte skjer sånne ting i hverdagen? I hvert fall ikke hos fastlegen. Skal du få gleden av å treffe noen som vil snakke om livet ditt, gjennom Helsevesenet, må du ha en diagnose, og deretter blir du sendt til psykolog. Så fremst at det finnes sånt i heimkommunen din.   I verste fall kan du risikere at den diagnosen blir hengene ved deg som person i mange tiår etterpå, og brukt mot deg senere i livet! Uansett hvor uskyldig diagnosen virket i det øyeblikket du fikk den stillet.
Da er det langt enklere og mange ganger vel så oppløftende å bruke noen hundrelapper på en alternativmesse. Ingen stiller diagnose, og ingen fører journal. Og en god samtale om din person, og ditt liv får du. Kanskje til og med den påfølgende healing fungerer!

Beriker hverdagen
Så hvem er du som man treffer på alternativmesser? Du har din egen tro, du har et åpent sinn, og dømmer ikke andre. Du finner din egen vei, og dine egne helbredere. Du sorterer ikke under det etablerte, når det gjelder kunst og kultur. Men ellers fungerer du som andre folk i hverdagen, med jobb, familie, barn, hus, bil osv. Ikke godt å si hvem du er, siden det ikke står "Alternativer" i panna di. Uten deg hadde samfunnet blitt mye fattigere. Og en ting vet jeg sikkert: Dere er fantastiske mennesker, og jeg elsker dere alle sammen!

Hva vi gjorde på Alternativmessa Tromsø? Jo, vi delte ut smaksprøver på chagate med honning og ingefær, til samtlige som gikk forbi. Det var morsomt. Til og med Skatteetaten fikk en smaksprøve. Det var da det begynte å bli spennende...

Er det riktig å ta betalt for helbreding?

                                                                                Tilbake til Isogaisa nettbutikk

En dame ringte her om dagen og spurte om jeg kunne helbrede henne. Jeg svarte som sant var at jeg bruker ikke fjernheale, untatt hvis det er akutt. Hun fikk heller komme hit, så kunne vi sette opp en time. Hun opplyste om at hun jobbet som sykepleier i fast jobb, og hadde det ganske travelt. Jeg forklarte at siden jeg har to småbarn, så har jeg det også litt travelt. Mesteparten av arbeidet jeg gjør må skje mens ungene er i barnehagen. Men vi klarte å få til en avtale om tid og sted, siden hun bodde bare 2 timer unna.  Like før vi skulle avslutte samtalen sa hun plutselig: Ja, dere sjamaner kan vel ikke forlange betaling? Jeg ble litt overrasket, men forklarte at joda, jeg bruker å ta betalt for jobben. Dette syntes hun var rart: "Er ikke dette en gave du har fått, som du skal dele med andre. Det er nå min overbevisning" hevdet hun. Jeg syntes hele diskusjonen begynte å bli pinlig, så jeg anbefalte henne å heller kontakte noen andre healere. Det skulle hun gjøre. "Jeg snakker heller med noen som ikke er så opptatt av penger" sa hun, før hun la på.

Overbevisning?
I ettertid kom jeg til å tenke på at hvis hun er i skikkelig pengenød kan jeg nok heale henne gratis. Men hvis hun er sykepleier i fast jobb, så tjener hun nok mye mer enn det jeg gjør. Problemet er at jeg tror ikke diskusjonen handlet om pengenød. Det virker mer som at det handler om personlig overbevisning. Er sjamanisme virkelig en gave man skal dele med andre? Men det er nå betimelig å spørre: Hvem sin overbevisning? Min eller din? Hvis det var så enkelt, så kunne jo jeg ringe til et verksted og be dem reparere bilen min, gratis. Jeg er av den overbevisning at alle bilverksteder skal jobbe gratis for meg, siden evnen til å forstå mekaniske ting i bilen, er en gudegave, kunne jeg hevdet! Men så enkelt er det vel ikke. Her må man nok punge ut for å få jobben gjort.

Hva hvis healingen ikke fungere? Tja, alle vet jo at man ikke har noen garanti for at helbreding skal fungere i 100% av tilfellene. Igjen vil jeg henvise til verkstedbransjen: Hvis jeg setter bilen inn på et verksted, og de ikke finner feilen, da må jeg fremdeles betale for timebruken. Mekanikeren skal ha lønn, verkstedet skal drifte bygning og verktøyet og betale skatter og avgifter.

Så hva betaler man egentlig for når man bestiller healing?
Det er enkelt å svare på. Først og fremst betaler man for lokalet jeg leier. Jeg kan ikke ta med klienter heim til privathuset, siden familien er tilstede. Det hadde heller ikke gått å dra til en kafe, skjønt jeg har faktisk helbredet folk både på kafeer og på gaten. Men det er mer tilfeldig, ofte hvis man treffes tilfeldig, og klienten har et akutt behov. Det beste er faktisk å ha et eget egnet lokale, der man kan jobbe uforstyrret. Først og fremst få til en god samtale med klienten.

I tillegg til lokalet, så betaler klienten for tidsbruken. En god samtale og påfølgende helbredelses-seremonier tar ofte en time eller to. Den tiden kunne jeg brukt til annet inntektsgivende arbeid. Selv om jeg jobber som sjaman, så må man følge samfunnets krav: Betale bil, mat, klær,  hus, telefon, NRK lisens, strøm og internett. I tillegg koster barnehageplass ganske mye. Når alt dette er betalt så skal man ha penger til overs for å ta fire ukers ferie sammen med familien. (i teorien)

Men jeg vet om folk som er i fast jobb (eller trygdet) og bruker fritiden til å helbrede andre. Strengt tatt så trenger dem vel ikke ta betalt. Men det er litt forskjellig praksis her. For min del bruker jeg fritiden min sammen med familien. Kvalitetstid med barna, kalles det.
Så helbreding skjer på dagtid, i arbeidstiden, mens barna er i barnehage. Derfor ser jeg på virksomheten min som en vanlig jobb, med lønn.

Før i tiden...
En gang i tiden da forfedrene mine bodde i siidaer (liten landsby) så tok ikke sjamanen betalt for sine tjenester. Men på den tiden tok ingen betalt, innad i siidaen. Man hjalp hverandre etter beste evne. Skjønt de fleste ville holde seg inne med sjamanen siden han hadde direktekontakt med åndeverden, så det kunne nok havne litt ekstra kjøtt eller laks på hans bord.

Forøvrig så vil jeg minnes en gang på åtti-tallet. Jeg og kameraten Geir (han het egentlig noe annet) kjørte en kveldstur med Opel'n min til nabobygda. Vi gikk på en kafe og spleiset på en kopp kaffe. Da vi hadde drukket litt kaffe, gikk Geir til nabobordet og spurte om han fikk bomme røyk. Siden jeg ikke røyker, så syntes jeg det var litt pinlig. Men gutta fra nabobygda spanderte røyk, fyrte på og klappet han på skuldra.
På heimturen ble vi fri for bensin på bilen. Så vi koplet til slepetauet og haiket med tauet. Tredje bilen stoppet og slepte oss heim. Gratis! Fyren sa bare at en gang hadde også han stått i veikanten uten bensin.
Det var tider det. Jeg vet ikke om det hadde gått an i dag.Ting koster og færre og færre gjør noe gratis. Det er ikke så mange år siden det ble bestemt at fotballspillere skulle ha lønn. Og hvilken lønn! Langt over det som er normalt for en vanlig 20 åring. Men spillerne hevder bare: Skal man kunne overleve, betale hus, mat, strøm osv. så må de ha lønn, siden treningen krever såpass mye av hverdagen. Sånn er det blitt.

Sjaman = konsulent?
Et mer relevant spørsmål er hvor mye skal man ta betalt for healing? Betal akkurat så mye jobben er verdt, sier noen. Tja, hvis du redder livet til et menneske, hva er det verdt? Vil det stakkars mennesket bli stående med milliongjeld til healeren?  Et menneskeliv er verdt ganske mye.
Jeg vil ganske enkelt sammenligne en healingtime med tilsvarende i samfunnet. Hva koster en time hos advokat, hos coacher eller hos en regnskapsfører? Eller hva koster det å leie en vekter en time? Med det som utgangspunkt er det greit å sette en fast timepris.

Jeg tror ikke vi som helbreder kan stille oss på siden av samfunnet og leve i vår egen lille verden av vennetjenester og frivillighet. Da hadde det ikke gått lang tid før postkassen hadde vært full av brev fra inkassoselskapene. Strømregning + inkassosalær, der inkassosalæret hadde blitt dobbelt så stort som strømregningen. Jaja, hvorfor ikke. Inkassoselskapene skal jo også overleve. De ansatte skal kunne betale strøm, mat, klær osv...


                                                                                 Tilbake til Isogaisa nettbutikk

Jeg liker ikke det du driver med!

Her om dagen kom det en mann bort til meg og sa rett ut: “Jeg liker ikke det du driver med!” Jeg ble litt overrasket, så jeg spurte hva han mente, og eksakt hva han ikke likte. “Dere driver bare med humbug, og sjamanisme er bare tull” svarte han kjapt. “Jeg skjønner ikke at noen lar seg lure” la han til. Jeg svarte bare høflig at han er i sin fulle rett til å mene hva han vil. Var på tur i barnehagen for å hente ungene, så jeg hadde ikke tid til å diskutere. Men etterpå kom jeg til å tenke på hva er det egentlig med sjamanismen som irriterer enkelte mennesker så grenseløst. Det kommer ofte hatefulle ytringer på sosiale medier, noe vi sletter straks. Det er jo som kjent religionsfrihet i Norge, og det vi driver med er verken ulovlig eller til skade for noen. Ikke driver vi med forkynning heller. Vi bare styrer med vårt og fungerer ellers som normale mennesker i samfunnet. Så det er faktisk ikke godt å si sånn eksakt hva som irriterer enkelte?
Jeg for min del liker ikke fotball. Jeg synes det er ganske fjollete at 24 voksne menn eller kvinner løper etter en ball, med samme intensitet og iver som sønnen min på 3 år. Men på en måte kan jeg forstå at de fysiske og mentale prestasjonene til spillerne er prisverdig. Med all respekt, det interesserer meg ikke. Og enda mer fjollete er når voksne mennesker sitter foran en TV-skjerm og roper og hujer, som om det skulle være mulig å sitte i Tromsø og rope slik at de hører det i Liverpool. Midt oppi levenet som det allerede er på en fotballbane. Jaja, men det er mange som liker fotball, sier du. Fotball engasjerer langt flere enn for eksempel sjamanisme. Det stemmer, men historien viser at flertallet ikke alltid har rett. En gang i tiden gikk de fleste rundt og trodde på tusser og troll. Og en stund trodde flertallet i Norge at alle samene bor i lavvu og driver med rein. (Mange tror det enda)
At NRK TV sender fotball som en del av nyhetssendingen betyr heller ikke så mye, de sender bare det som engasjerer flest mulig seere. Altså så har mest med business å gjøre. Så min konklusjon er følgende: Fotball er bare humbug, skjønner ikke et noen lar seg lure!
Men det kunne ikke på noen måte falle meg inn å fortelle det til de som har interesse for fotball. Hva hvis jeg skulle gå bort til for eksempel en midtbanespiller på TIL og fortelle at jeg liker ikke det han driver med. Da vil han antakelig se på meg med forundring og lure på hvilken anstalt jeg tilhører. Kjente forballspillere får nok høre mye rart fra publikum, om tabber, skoringer og andre ting de har gjort. Men neppe noe om at fotball er bare humbug, og at han skulle heller brukt energien sin på noe mer fornuftig.  Men hvis noen spør meg direkte, så vil jeg nok svare at jeg ikke har interesse for fotball, men respekterer de som har det.