Feber utenom kontortid
Da Raija hadde hatt feber i 3 dager dro vi til legen. Det
vil si at om morgenen hadde hun omtrent ikke feber, men utover dagen steg
feberen til 40. Da dro vi. Dessverre var ikke feberen tilpasset de kommunale
åpningstidene. Legen fikk undersøkt ungen, og vi rakk en tur innom laboratoriet
for blodprøve. Men ingen hadde tid til å vente på at lille Raija på halvannet
år skulle få ut en urinprøve. Legen mente det kunne likegodt være et hardnakket
virus. Vi ble sendt heim. Dagen etter skjedde det samme, tilsynelatende i god
form på morgenen, men feberen steg utover dagen. Vi dro på legevakten på Troms
Militære Sykehus siden det var lørdag. Vakthavende lege hadde heller ikke tid
til å vente på urinprøve så han sendte oss til Tromsø. Kanskje like greit...
UNN
Vi ankom Universitetssykehuset (UNN) i Tromsø akkurat
samtidig som de skredtatte barna fra Longyearbyen ankom. Vi ble møtt av alvorlige,
men proffe sykepleiere. De hadde det tydelig veldig travelt. Høflig ble vi geleidet inn på et undersøkelsesrom.
Klokka 3 på natta fant Raija det for godt å slippe ut noen dråper, nok til en
urinprøve. Da gikk det ikke mange minuttene før legen kunne fortelle at hun hadde
nyrebekkenbetennelse. Det gikk heller ikke mange minuttene før legen kom med
penicillin til henne. Allerede neste dag begynte hun å kvikne til. Men for å
være sikker ville legen ta ultralyd av nyrene. Derfor måtte vi bli hele
søndagen på Barneavdelingen på UNN. Det skulle bli en opplevelse som jeg kommer
til å huske resten av livet!
Barneavdelingen
Når man ankommer Barneavdelingen blir man møtt med fine
barnetegninger og illustrasjoner på døra. Hver enkelt pasient har eget rom, der
familien kan være sammen med barna. "Jeg
husker da jeg var 7 år og fikk blindtarmbetennelse, så fantes det ingen
barneavdeling" kunne Beate fortelle. "Da ble jeg lagt i samme rom som en gamling som var på tur å dø.
Foreldrene mine fikk kun være der i
visitt-tiden." Heldigvis har det skjedd en kraftig forbedring. På
barneavdelingen finnes det også et koselig oppholdsrom der man kan spise, drikke
kaffe og ikke minst leke. Det virket som at sykehuset ikke hadde spart på noe, spesielt
når det gjelder dyre leker. Der var TV, filmer, klatrestativ, barnebøker, og
ikke minst elektriske leker. Siden vi måtte ha med Iskku-Mahtti (3) så fant han
snart veien til lekerommet. Det første
han gjorde var å samle sammen brannbiler og alle andre leker som lager lyd, tok
dem med øverst i lekestativet. Der hadde han det utrolig morsomt med å trykke
på alle sirenene samtidig.
Forferdelig erkjennelse
Jeg hentet kaffe og satte meg godt til rette i lekerommet
sammen med barna. Endelig en hel dag kun med barna. Påtvunget pappatid. Flott!
Det var da jeg oppdaget det! Stille barn! Syke barn! Kreftsyke barn! Barn med medfødte lidelser! Noen uhelbredelig, noen ventet på operasjon. Barn på samme aldrer som våre barn, som satt ved bordet, påkoplet slanger og kabler. Noen satt på golvet, også påkoplet apparater. De løp ikke, de hoppet ikke, de klatret ikke. Nei, det kunne de ikke. Stille satt de og lekte med sitt, sammen med foreldrene. Av hensyn til personvern, så skal jeg ikke gå mer i detaljer om hvert enkelt barn. Men det første jeg la merke til var at noen foreldre strevde fortvilt med å få barna til å spise. En annen ting jeg la merke til var barn påkoplet slanger med blod. Jeg vet ikke hvorfor, kom meg ikke til å spørre.
Det var da jeg oppdaget det! Stille barn! Syke barn! Kreftsyke barn! Barn med medfødte lidelser! Noen uhelbredelig, noen ventet på operasjon. Barn på samme aldrer som våre barn, som satt ved bordet, påkoplet slanger og kabler. Noen satt på golvet, også påkoplet apparater. De løp ikke, de hoppet ikke, de klatret ikke. Nei, det kunne de ikke. Stille satt de og lekte med sitt, sammen med foreldrene. Av hensyn til personvern, så skal jeg ikke gå mer i detaljer om hvert enkelt barn. Men det første jeg la merke til var at noen foreldre strevde fortvilt med å få barna til å spise. En annen ting jeg la merke til var barn påkoplet slanger med blod. Jeg vet ikke hvorfor, kom meg ikke til å spørre.
Det verste med hele barneavdelingen var stillheten. Jeg er enig i at barn må lære seg å bruke innestemmen. Likevel skal barn høres. Disse barna hørte man ikke! Ikke i hele tatt.
Utpå ettermiddagen kom det på NRK-nyhetene at ene jenta fra
Svalbard hadde dødd. Livet sto ikke til å redde. De enorme kreftene i
snøskredet var for mye for en liten barnekropp. Men vi visste det allerede. Sykehuset
er flinke til å beskytte den enkelte, men noe fikk vi med oss. Og selv om
legene og sykepleierne utviste en utrolig profesjonalitet, så lå det som en tung
energi over hele sykehuset.
Varme nordmenn
Noen sier at nordmenn er kalde, og ikke viser medfølelse.
Jeg mener at det er feil! Men nordmenn er utrolig flinke til å snu seg høflig
bort, og ikke blande seg borti andre mennesker sine problem. Det er mye verre
når folk stiller seg opp og glaner. Denne kjøligheten der den enkelte passer
sine egne saker, setter jeg pris på. Men når du blir kjent med nordmenn, så
viser de både omtanke og medfølelse for sine medmennesker. Jeg ble kjent med en
familie på barneavdelingen. Det var da vi skulle spise. Raija Aliinna er et
seigt skinn. 12 timer etter at hun begynte med penicillin begynte hun å glefse
i seg mat, slik hun vanligvis pleier. En jente med påkoplede slanger hadde ikke
ville spise hele dagen. Men da hun ble vitne til Raijas enorme appetitt ble hun
inspirert og endelig spiste hun litt. Nesten en halv brødskive. Foreldrene var
henrykte. Vi snakket litt om VM-finalen i handball, og om barn generelt. Ingen
følte for å gå nærmere inn på hva som feilte den enkelte. Sånt kan man vente
med.
Flukten
Da de norske handballjentene hadde opparbeid en klar ledelse
over Nederland, kom legen inn og ga oss tillatelse til å dra heim. Røntgenbildene
var fine, så vi trengte ikke være der lenger. Legen sendte med oss nok penicillin, med
beskjed om å ta kontakt hvis det ble noen endring. "Dere har åpen retur det første døgnet. Trenger ikke snakke med
fastlegen, bare kom direkte hit" Det lovde vi å gjøre.
Vi tok farvel med den lille familien med jenta uten matlyst.
De virka ikke akkurat skuffet, men heller litt forundret. "Dere får kjøre forsiktig, og ha en riktig
god jul. Vi skal bli her i jula." Jaja, det blir vel en litt spesiell
julefeiring, tenkte jeg. Men han fortsatte: "Vi blir nok her nyttårshelga også."
Det er med skam å meddele at jeg var glad da jeg forlot
Barneavdelingen på Universitetssykehuset i Nord-Norge. Sjeleglad! Hadde ikke
trodd jeg noensinne skulle sette så stor pris på sur vind og pessregn. Slik det
ofte er i Tromsø på vinteren. På heimturen var det nydelig uvær og blankis
etter veien. Velsignet normalt. Da vi kom heim var ungene sovnet, så det var
bare på putte dem rett i seng. Vi kunne sette oss ned og åpne en flaske vin, og
slappe av. Trygt i hus, med ungene trygt i seng.
Normal jul
I skrivende stund er Raija Aliinna ferdig med
penicillinkuren, og i storform. Iskku-Mahtti vekket pappa kl 06.30 i morrest.
Han ville snarest mulig opp og leke med sin nye brannbil. I går var vi med
barna på juletrefest, og ble vitne til at en unge dro julenissen i skjegget.
Alle lo, til og med nissen. I dag er det 15 kuldegrader her i Målselv, og
fremdeles julestemning. I kveld skal vi med barna på besøk til noen venner. Men
først skal jeg lære dem å lage snølykt.
Jeg vet også at noen barn ALDRI får oppleve dette. De sitter
fremdeles på Barneavdelingen og blar i bøker mens foreldrene fremdeles prøver å
få dem til å spise. I stillhet.