mandag 12. september 2016

Kraften fra naturen!



Jeg var på tur til barnehagen for å hente ungene. Akkurat da ringte telefonen. Selv om jeg var litt stresset så prøvde jeg å svare så høflig jeg kunne. Jeg hørte med en gang at damen i andre enden hadde levd noen år. Det er gammel samisk kultur og folkeskikk å behandle de eldre med respekt og høflighet. Så jeg tok meg tid til å parkere bilen og lytte til kvinnen. Hun ønsket bare å bestille mer chaga, og ville gjerne gjøre det via telefonen, siden hun ikke forsto seg på internett. Men etter tonefallet skjønte jeg at hun ikke var helt ferdigsnakket. Så jeg spurte hvordan det hadde gått så langt. ”Det er vel 3 måneder siden sist vi snakka,” mente jeg. Men hun sa det var minst et halvt år siden. Jaja, hukommelsen min er vel ikke alltid på topp…
Men da kom det endelig:
”Jeg ringer egentlig for å fortelle at det har skjedd utrolige ting siden jeg begynte med chaga” utbrøt hun. Jeg lot henne fortsette uavbrutt: ”Du skjønner jeg hadde en diger tumor som legene ikke turte å røre. Etter noen måneder var den redusert til det halve, og i dag ble jeg erklært helt frisk!” fortalte hun gledesstrålende. ”Fantastisk” svarte jeg entusiastisk. ”Hva slags medisin brukte du?” spurte jeg interessert. ”Ja det er det som er så rart, jeg har ikke brukt medisin, jeg har kun drukket chaga!” kunne hun fortelle. ”Legene skjønte ingenting” la hun til ”Så jeg ringer faktisk for å takke deg!” Egentlig ble jeg ikke overrasket, siden jeg får sånne henvendelser hver uke. Men jeg ba henne fortelle mer. Og det gjorde hun. Det var en lang historie om sykdom, fortvilelse og ikke minst sykehusopphold, som etter hvert gikk over til en lykkelig slutt.

Heldigvis er man ikke så pinlig nøyaktig med tanke på klokkeslett i den samiske barnehagen. Men jeg la merke til at barnehageassistenten hadde kledd ytterklærne på ungene mine, og satt sjøl med jakken på, da jeg omsider fikk lagt på røret, og hentet ungene.


Ingen overraskelse
Saken er den at jeg ikke er overrasket over sånne historier. Langt ifra. Jeg er mer forundret over at helsevesenet ikke har skjønt dette for lenge siden. De burde absolutt vist større respekt for gammel samisk folkemedisin. Spesielt her i Nord-Norge. Skjønt det finnes hederlige unntak. I forrige uke kunne en mann fortelle at legen faktisk hadde anbefalt chaga. Riktignok var det i Tromsø, så litt vett må ha seget inn…

Når folk spør, så anbefaler jeg bare at de søker opp Rolv Hjelmstads websider, og skriver ut fakta om chaga, og tar med til legen. De som følger rådet mitt, blir noen ganger møtt med arroganse, mens noen leger fatter interesse for soppen. Jeg bruker å forklare at legenes hovedinteresse må jo være at pasienten blir fortest mulig frisk, uansett hvordan det måtte foregå. Skulle man tro. Jeg har også fått henvendelser fra leger som ønsker å bestille chaga, og ønsker mer informasjon om soppen. Samtidig blir jeg bedt om ikke å fortelle det til noen…

For ordens skyld så vil jeg nevne at man også må regne med at chaga, i mange tilfeller, ikke fungerer. Det er jo forståelig at ingen gidder å ringe meg for å fortelle akkurat det. Skjønt jeg skulle ønske at det også kom slike tilbakemeldinger.

Men jeg er imponert!
Men jeg slutter ikke å imponeres av chagaens enorme kraft og allsidighet. Det er helt vanlig at folk forteller om sykdommer og lidelser jeg knapt har hørt om. I noen tilfeller må jeg slå det opp, for å skjønne hva enkelte snakker om. Leverlidelse, mageproblem, depresjoner, slagtilfeller og alle mulige former for svikt i immunforsvaret. Noen ganger skjer helbredingen straks, andre ganger tar det litt mer tid. Som i tilfellet med damen med en tumor. Der tok det et halvt år.

Jeg har ikke ført noe statistikk over dette. Jeg skulle kanskje gjort det, siden mange spør etter konkret fakta. Men jeg tenker slik at hvis chaga kan helbrede kun ett eneste tilfelle, så er det nok for meg. Jeg er fornøyd! Naturen er full av kraft, energi, og kunnskap!
Ha en fin dag!




tirsdag 6. september 2016

Isogaisa er over, men hvem er sjaman?




Isogaisa er over, vi er ferdig med å rigge ned og rydde, bare papirarbeidet gjenstår…
Igjen kan vi si oss fornøyd med nok en vellykket festival. Jeg er i hvert fall rimelig fornøyd. Hvor fornøyd jeg blir når det endelige regnskapet foreligger, gjenstår å se. Jeg håper selvfølgelig på et aldri så lite overskudd, men jeg er redd vi havner der vi alltid har havnet: like over eller like under null! Altså intet tjent, men heller intet tapt. Og igjen kan vi nok konstatere at Isogaisa aldri blir noe big business. Men hva er rikdom? Personlig så føler jeg meg rikere og rikere for hver festival. I år opplevde jeg noe som jeg sjeldent har opplevd før: Jeg ble overflødig! Den enkelte stabsleder hadde full kontroll over sitt ansvarsområde. Sunniva, som var frivillig-sjef hadde kun noen få spørsmål til meg, ellers så jeg henne knapt. Samme gjaldt Wenche i billett/info og Bo Gøran som var vaktsjef.  Og de andre funksjonene som trengs når man skal sy i hop en så spesiell festival. Ingen maste på meg, og jeg maste heller ikke på noen. Alt gikk knirkefritt! Jeg fikk derimot god tid til å skravle med gjestene, og andre kjente som stakk innom. Kjempekoselig! Og uvant!



En uke etter at festivalen var over ble det innkalt til oppsummeringsmøte, ennå mens inntrykkene var ferske. Igjen fungerte apparatet upåklagelig. Mange store og små saker ble diskutert på møtet, og det ble fremmet mange konstruktive forslag til forbedring av neste års festival.

Under diskusjonen kom det fram en litt eiendommelig sak: ”Hvem skal vi titulere som sjaman/noaide og utstyre med skilt, på neste Isogaisa?” Egentlig har vi aldri hatt noen slags retningslinjer for sånt, det har bare blitt gjort sånn litt tilfeldig, etter synsemetoden. Derimot har det vært klare retningslinjer for hvem som skal få utdelt skilt med gjest, stab, frivillig eller utstiller. Så jeg ble gående å tenke på problemstillingen, mange dager etterpå. Altså hvem kan med rette kalles sjaman?

Sjaman er ingen beskyttet tittel, hvem som helst kan faktisk våkne en morgen og erklære seg sjøl som sjaman. Sånn reint juridisk er det faktisk fullt mulig. Men hvorvidt den nybakte sjamanen blir trodd og respektert som sjaman, er vel en helt annen sak. Men det er altså ingen som kan nekte noen å utnevne seg sjøl som sjaman.
I det samiske samfunnet er det enkelt.  Der ville en sånn sjølutnevning være uhørt, ja direkte  skandaløs. Ingen erklærer seg sjøl som sjaman! Det er fullstendig bak mål. Det er jo samfunnet rundt som skal erklære hvem som er sjaman. Selv om veldig mange samer har en fot innenfor kristendommen, så fungerer faktisk den gamle metoden utmerket. Man kan snakke lenge om at den og den har sterke healingkrefter, god energi, eller som man sier: ”Han er ikke alene i pesken” Men før noen vil ta ordet sjaman i sin munn, om en person, så må nok vedkommende ha gjort mye bra for sine medmennesker. Det holder altså ikke med litt healing. Jeg regner med at det fungerer omtrent likedan i de fleste urfolkssamfunn.

Men i Norge er sånn cirka en prosent av befolkningen av samisk opprinnelse. Hvordan blir det da? Hvis det norske samfunnet ikke er kjent med og vant til å utnevne sjamaner, er det ikke like greit at den enkelte utnevner seg sjøl? Og står for det?
Jeg sjekket kjapt på sidene til Sjamanistisk Forbund. Der fant jeg ingenting om hvem som er sjaman, og hvordan utnevnelsen foregår. Men jeg fant at forbundet har 5 forstandere i Norge. Jaja, det er da noe. I Store Norske Leksikon står det følgende:
”Sjaman (over russ., fra tungusisk saman), i etnografi og religionsvitenskap brukt som betegnelse på en type religiøs leder som særlig forekommer i «primitive» kulturer og som tar i bruk ekstase for å helbrede sykdom, spå om fremtiden og innvirke på guder og ånder til beste for samfunnet. Dette hjalp ikke noe særlig. Primitive kulturer. Hmm.

Her om dagen mens jeg satt i et trivelig selskap og spiste kake, fant jeg tiden inne til å lufte tankene. Da ble det straks helt stille rundt bordet. Selv min datter på to år tidde et øyeblikk. Ingen hadde egentlig noen formening om hvem i det norske samfunnet som, med rette, kan kalles sjaman.  Heller ikke noe om utvelgelsesprosessen. Det ble nevnt litt om at de som er flinke til å markedsføre seg sjøl, det vil si skryte, ofte får sjamantittelen. Med rette eller urette.  En mann nevnte noe om at to uker i Peru eller hos en stamme i Nord-Amerika absolutt ikke kvalifiserer til tittelen sjaman, selv om at det skjer ganske ofte.  Diskusjonen var godt i gang igjen da en litt frittalende dame grep ordet og overdøvet de andre ved bordet: ”Sjaman er ikke en tittel, det er en diagnose!”   









fredag 22. juli 2016

Kan man dra på Isogaisa uten penger?





Kan man dra på Isogaisa uten penger? Er du blakk som en kirkerotte, og har veldig lyst til å dra på Isogaisa, og aller helst delta på mest mulig? Er det virkelig mulig? Svaret er JA! Det er ingen problem! Bare gjør følgende:

1. Skriv på Facebook siden at du trenger skyss til Isogaisa. Følg samtidig med på hva andre skriver, kanskje det allerede er noen som skal dit.

2. Meld deg som frivillig, få dermed et gratis festivalpass.

3. Mat får du den dagen du er frivillig. De andre dagene kan du jo "tilfeldigvis" gå på besøk til noen som lager mat. Gå etter lukta. Få med ganske tidlig i samtalen at du ikke har spist i dag, og at du er blakk. Snille Isogaisadeltakere har stort hjerte og ofte stort matbudsjett. Forøvrig selger dem nudler for 10 kr pakken på butikken i Lavangen. Overtal noen til å kjøre deg dit. Følg også med når matsalget stenger. Da kan det være mat igjen som ikke kan lagres til dagen etter. Meld deg frivillig til å "rydde unna" maten.

4. De fleste kurs, seremonier og workshops er gratis å delta på. Følg med i programmet hvilke kurs/workshops som koster penger å delta på, styr elegant utenom.

5. Ha alltid en turkopp tilgjengelig, gå med den "tilfeldigvis" i handa hvis du ser noen koker kaffe/te.

6. Når du skal overnatte så legg deg på et reinskinn i en av sidelavvuene. I tillegg legger du to reinskinn over deg, da fryser du garantert ikke.

 7. Dusj er for feiginger. Men hvis du allikevel absolutt må dusje så bruk hageslagen som ligger der. Meld deg gjerne på svettehytteseremonien før du dusjer. Da blir du varm nok til å dusje i kaldvatn. Men et forfriskende bad i havet er heller ikke å forakte. Sjøvann skal være godt for huden, sies det.  Hvis du er avhengig av å dusje i varmvatn (pyse) så lat som du bor på Ungdomshuset UL Fram og følg med bussen dit. Der finnes både dusj og kjøkken. Da kan du samtidig koke nudlene.

8. Følg med når det skal være seremonier der gratis drikke inngår. For eksempel chagaseremoni eller sjokoladeseremoni. Meld deg frivillig til å hjelpe til med å dele ut drikken. Da vil ingen synes det er rart om du "prøvesmaker" et par kopper ekstra.

 9. Husk å avtale heimturen før festivalen. Hvis du ikke rekker å gjøre det, så har du jo påskudd til å gå rundt på festivalen og henvende deg til alle de søteste damene, eller stiligste mannfolkene, uten at du blir mistenkt
                                              for å være på sjekkern...



tirsdag 21. juni 2016

Tilbake til nettbutikk
og flyttetilbud på chaga











Vi er på plass i Hesjevik, Lavangen! 
 
Ungene har funnet seg til rette i den samiske barnehagen. For første gang får bror og søster være sammen hele dagen. Personalet er fantastiske, de snakker samisk hele dagen. Noen av de ansatte har faktisk overbevist ungene om at de ikke forstår norsk i hele tatt. DETTE FUNGERER! I går hørte jeg tydelig at mine søte små kranglet så fillene føk, på samisk! Det endte selvfølgelig med et tredjegrads raserianfall og noen forferdelig protesthyl fra Raija, da broren prøvde å dytte henne ned trappa, men jeg gliste fornøyd da jeg løp og reddet henne. Kjempefornøyd!

Husets tenåring var også kjempefornøyd da hun skjønte det var utmerket internettlinje i huset. Hun har faktisk rukket å bli kjent med sine nye klassekamerater to måneder før hun skal begynne på skolen. Dette via Facebook, Snapchat eller hva no alt heter. Sosiale medier kan faktisk brukes til noe nyttig...

Oppdaga et par småting som virkelig har imponert meg. Skolen dekker faktisk kostnadene med klassetur for elevene. I tillegg har skoleelevene tilbud om å leie slalomutstyr, telt, fjellklær, og annet utstyr for friluftsliv. Gratis!

Småkommunens velsignelse
I Lavangen Kommune bor det vel 1000 innbyggere. Det kan trygt betegnes som en småkommune. Men her fungerer det meste. Oppdaga til min store overraskelse at det finnes et utmerket bibliotek, der de har filmer, lydbøker og selvfølgelig masse andre bøker. Eneste som virka uvanlig var at biblioteket var ubemannet mesteparten av tiden. Man måtte sjøl ordne det når man skulle låne noe. Men tenk for en tillit lånekundene har! Tydeligvis så fungerer det utmerket, hvis ikke har de ikke hatt det slik.


Samboeren min, Beate har allerede ordnet seg jobb her i bygda. Noen mennesker trenger bare å vise sitt blide åsyn, så står jobbtilbudene i kø...


Post i butikk
Går man i butikken her, så hilser alle. Aner ikke hvem som er hvem, men jeg hilser og nikker så blidt jeg kan. Vareutvalget er greit, og prisene stort sett de samme som andre tilsvarende steder. Det finnes til og med et par kaffebord i butikken. Der sitter ofte pensjonister og skravler og ler høgrøstet. Butikken har også posthus. En dag jeg skulle skynde meg å få sendt avgårde chaga som kundene har bestilt, så syntes jeg de fleste stirret litt mer enn det som var vanlig. Men jeg tenkte ikke noe mer over det, var bare glad jeg rakk fristen som er kl 14.00 her i bygda.  Da jeg kom heim sto Beate i gangen rødsprengt av inneklemt latter. "Har du virkelig dratt i butikken i bare stillongsen"!! Det stemte faktisk. Den morgenen hadde jeg bare kledt på meg det som lå nærmest. En gammel mørkeblå og loet stillongs med gylf...

Jeg har virkelig funnet meg til rette i denne bygda!












Tilbake til nettbutikk
og flyttetilbud på chaga


mandag 30. mai 2016

Innlegg fra en gjesteblogger: 

Isogaisa Sjamanfestival  




Dette er årets desiderte høydepunkt for meg, og jeg ønsker å dele denne herlige festivalen med alle i mitt nettverk! Isogaisa festivalen er helt rusfri, egner seg ypperlig for barna og vil garantert gi deg gode opplevelser og nye venner som vil være med deg i mange år fremover! 

Isogaisa har gjort en enorm forskjell i mitt liv, her har jeg møtt de aller fineste menneskene, fått venner for livet, vært med på mange fantastiske Seremonier og foredrag, jeg har fått så mye innspill for min personlige vei innenfor Sjamanismen, og alt dette innenfor de trygge rammene av en rusfri Festival ❤️ Her kan folk møtes helt uten masker, uten forstyrrelser fra rusmidler som alkohol. Og barna har en selvskreven plass her og er med på ALT, noe som er en selvfølge i min verden. 

Takket være en stor personlig innsats fra Festivalsjef Ronald Kvernmo, og hans fantastiske evner til å forstå den "materielle, markedsøkonomiske verden", så har han sørget for økonomisk støtte fra diverse kulturfond slik at Isogaisa kan hente inn sjamaner og kunnskapsbærere fra andre deler av verden! Dette til stoor glede for meg og svært mange andre kunnskapstørste sjamanister som hvert år valfarter til Isogaisa. 

Festivalen er svært billig, og alt av underholdning og nesten alle kurs, Seremonier og foredrag inngår i Festivalpasset! Det tilbys til og med gratis overnatting for de som ønsker å sove inni storlavvuen. Og muligheter for å leie billige rom i et nærliggende lokale. JEG ELSKER ISOGAISA, og stiller selvsagt i år også, som jeg har gjort hvert år siden starten ❤️                        


Med hilsen
Lone Lynx Ebeltoft








søndag 29. mai 2016

Det absolutte mareritt!


 Det absolutte mareritt
Jeg hadde akkurat begynt å rydde kontoret, med tanke på flyttesjauen vi hadde foran oss. Beate kom inn, med en gråtende toåring i armene. "Raija har drukket bremseveske!" Først skjønte jeg ingenting. Men så forsto jeg at hun måtte ha funnet noe, etter at vi luftet bremsene på bilen i går. Raija sa bare "au" og pekte på munnen. Jeg fant en lommelykt og lyste, men kunne ikke se noe sånn umiddelbart. "Drakk hun mye," spurte jeg. "Jeg vet ikke, men jeg så at hun satte flaska for munnen. Jeg ropte til henne og hun kastet flasken. Jeg aner ikke om hun drakk noe"  Jeg ringte Giftinformasjonen, og forklarte hva som hadde skjedd. "Bremseveske inneholder glykoletere, og bare 2 teskjeer kan være svært skadelig for et lite barn. Dere må få henne på et sykehus  innen 2 timer," sa damen i en formell tone. Jeg ble først litt satt ut, og ba henne forklare nærmere. Det gjorde hun. Mens hun forklarte begynte alvoret sakte å sige inn. Omsider forsto jeg. Bremsevæske er noe jævelskap som inneholder kjemikalier som er livsfarlig for vår søte lille datter! Jeg begynte å kaldsvette.
Jeg ringte sykehuset. Etter å ha blitt satt hit og dit, fikk jeg beskjed om å ringe fastlegen.
Jeg ringte fastlegen, og begynte å forklare. Etter et par setninger  avbrøt han meg og sa med myndig stemme: "Få ungen hit!"  
I Heimevernet, og da jeg jobbet som hundefører i den sivile redningstjenesten, lærte jeg at i stressede situasjoner er hovedsaken at man holder fokus og gjør det som er innøvd. Og ikke minst stenger ute personlige følelser. Jeg er ikke helt sikker på om jeg var så fokusert som jeg kanskje burde, det er vanskelig når det gjelder livet til sitt eget barn. Men etter en liten stund svingte vi inn på Helsesentret. På den turen ble nok noen fartsgrenser neglisjert.

Blålys
Legen sto i gangen og ventet på oss, dyttet til side noen pasienter som sto i veien, og fikk oss inn på kontoret. På bordet lå en legebok om akutte forgiftninger. Jeg grøsset. Etter et halvt minutt kom en dame inn og sa: "Nå er ambulansen her" Vi fulgte henne ut. Alle var tydeligvis godt orientert om saken, for den unge ambulanseføreren spurte straks:
 "Når skjedde det?"
"Jeg så ikke på klokka",
forklarte jeg.
Men hun var klar i hodet: "Sjekk telefonen din når du ringte"
Jeg løp til bilen, som sto feilparkert rett utenfor hovedinngangen, og hentet telefonen.  "Dæven, nesten 40 minutter!" utbrøt jeg fortvilet.  
Den unge jenta så på meg med et alvorlig blikk: "Vi tilkaller helikopter hvis vi ikke rekker det.  Helikopteret er godt utstyrt, de har til og med lege ombord." forklarte hun i en rolig tone.
De  4 jentene satte seg i bilen og startet. Raija fastspent på båra, Beate i stolen ved siden av, sjåføren og co-piloten framme.
 "En ting til" fortsatte hun. "Du må ikke legge deg på hjul etter ambulansen" sa hun bestemt. "Hæ, hva mener du? Jeg har da ikke tenkt å..."
 "Ok, flott," avbrøt hun. "Det har hendt flere ganger at folk har prøvd å følge ambulansen, og det er livsfarlig. Og i tillegg forstyrrer det oss. "
Jeg var rystet. Utrolig hva folk finner på.
Dermed kjørte de, med blålysene på. Jeg ble stående med Iskku-Mahtti i armene og lure på om dette var det siste jeg så til Raija Aliinna.

Beate forteller:
Det gikk unna, virkelig unna. Der det var veiarbeid ble vi bare vinket forbi hele køen. Men noen bilførere reagerte ikke da de plutselig hadde en ambulanse bak. Men den unge sjåføren nølte ikke med å bruke sirenen. Hun var virkelig dyktig. Da vi ankom akuttmottaket var det gått to under 2 timer siden Raija satte flasken for munnen. Det sto  2 leger og 4 syke/hjelpepleiere klare. Foran seg hadde de en tavle med instruks for behandling av forgiftninger. Legene undersøkte Raija. Det ble tatt prøver, og vi ble geleidet videre til barneavdelingen. Der ble det koplet slanger, kabler og apparater på lille Raija Aliinna. Det ble tatt flere prøver. Blodprøver og andre prøver. De undersøkte Raija igjen. De første resultatene kom. "Foreløpig kan vi ikke påvise noen forgiftning, men det er alt for tidlig til å si noe sikkert."

Fra bunnløs fortvilelse til forsiktig optimisme 
Jeg for min del kjørte til Tromsø sammen med Iskku-Mahtti. Denne gangen holdt vi fartsgrensene. Vi kom til barneavdelingen og fant en glad Raija, som hadde fått is og yoghurt.  Hun var koplet til masse apparater, noe jeg bare har sett på film. Nye prøver ble tatt, og nye resultater. Samme svar som tidligere: "Vi kan ikke påvise noen giftstoffer, men det er alt for tidlig å si noe."
Sånn gikk dagen og kvelden. Jeg skiftet mellom bunnløs fortvilelse og forsiktig optimisme hver gang nye resultater forelå. Da det var gått 12 timer ble vi innkalt til barnelegen. Hun utstrålte ro og optimisme . "Vi kan ikke påvise noe form for forgiftning. De endelige resultatene vil vi få i løpet av natta. Men dere kan dra hjem hvis dere ønsker" Jeg pustet lettet ut. Men hun fortsatte: "Følg med åndedrettet, og ha telefonen påslått. Vi ringer deg hvis de endelige resultatene skulle vise noe annet"
Ok, vi fikk dra heim. Alt var såre vel, lille Raija Aliinna sov med et rolig, jevnt åndedrett. Hun hadde tydeligvis ikke fått i seg noe bremsevæske. Der tror jeg vi kan takke  Beate, og hennes  lynraske reaksjon. Hun hadde brølt til henne, slik at Raija skvatt, og kastet flasken i fra seg.
 Vi kom heim utpå natta og bar ungene sovende i seng. De hadde sovnet nesten før vi forlot Tromsø. Telefonen lå på nattbordet, men vi hørte ikke noe mer. Da jeg endelig sovnet drømte jeg usammenhengende om etsende vesker, helikoptre og barna. 


Djevelens verk
Det første jeg gjorde neste morgen var å gå en runde rundt å sjekke huset, garasjen og hele gårdsplassen for farlige ting. I ungehøyde fant jeg white sprite, lakk, to flasker Jiff Universal, en tom flaske bremsevæske og en åpen sekk kunstgjødsel. Det ble straks ryddet vekk.
Noen ganger er jeg litt overtroisk. Jeg er fullstendig klar over det.  Men jeg sitter med en bestemt følelse at Raija har en gammel sjel og har kommet til denne verden for å ha pappa i opplæring. Denne gangen brukte hun drastiske virkemidler.  Nå blir det et helt annet regime når det gjelder omgang med farlige stoffer. Vaskemidler, løsemidler, tennvæske, ja til og med såpe blir heretter fjernet slik at ungene ikke kan nå det.
Jeg ringte til en kompis, en ekte mekaniker og fortalte om gårsdagen. Han sa bare at vi skulle være sjeleglad at det gikk så bra. "Bremsevæske er djevelens verk," forklarte han." Forresten brukte du hansker og vernebriller da dere luftet bremsene?"  
"Hm, det tenkte jeg ikke på" svarte jeg
"Det må du, dette svineriet kan også trekke gjennom huden og inn i blodbanen," sa han. "Prøv å ha noen dråper bremsevæske på lakken på bilen og se hva som skjer. Det tar  ikke lange stunden før lakken begynner å koke" Igjen begynte jeg å kaldsvette. Bremsevæske er virkelig djevelens verk.

Lær av mine feil
Denne gangen gikk det bra. Men ikke takket være egne rutiner. Jeg skriver dette for å advare alle andre. Lær av mine feil! Fjern alt som kan puttes i munnen, så fremst det ikke er mat. Barn har en lei tendens til å smake på alt mellom himmel og jord. Det har forresten dyr også. Ta deg en runde med jevne mellomrom rundt i huset, i bilen, i garagen og på gårdsplassen. Sjekk hva du har stående. Tenk at noen barn har utrolige fingerferdigheter til å åpne de merkeligste ting.
Følg også med i speilet når du kjører på landeveien. Ser du blålys så ikke få panikk. Hold hodet kaldt og gi ambulansen fri veg der det er mest høvelig. Tenk på at inni ambulansen kan det ligge noen som det haster veldig med. 

Helsevesenet
I media leser man ofte om legetabber, feilmedisinering og feildiagnostisering. Det stemmer helt sikkert. Men denne gangen vil jeg berømme Helsevesenet. Systemet fungerte utmerket. Det tar lang tid å kjøre fra Målselv til Tromsø. Spesielt på en fredag i sommerhalvåret. Men de unge jentene på ambulansen mestret oppgaven med glans. De gikk heller ikke av veien for å "irettesette" en gammel gubbe som meg.  Beredskapen på UNN var på topp. Barnelegene var proffe, men også medfølende. Syke-og hjelpepleierne visste ikke hva godt de kunne gjøre for oss.
Samtidig må jeg tenke på da jeg og Iskku-Mahtti skulle en tur i restauranten. (Ja du leste riktig. Det er faktisk en utmerket restaurant på Universitetssykehuset Nord-Norge) Vi ble stående i hovedinngangen et øyeblikk. Der var det en evig strøm av pasienter som gikk inn og ut av sykehuset.  Jeg stilte meg ikke opp å telle, men jeg regner med at bare i løpet av et titalls minutter så passerer det nok over 100 mennesker inn og ut av sykehuset. På en enkelt dag blir det tusenvis. Alle har en historie, en sykdom, skade eller andre ærender på UNN. De fleste kommer fornøyde ut. 

onsdag 25. mai 2016

Kastet inn i forstandermøte

Gaasevik 21. mai 2016 (Setskog)
 
"Kosmologisk Livstro vil være med på å skape harmoni på vår klode
og arbeid for en bevissthet som er i samklang
med naturens åndskrefter, som skaper
kjærlighet i og mellom mennesker"
 
leste Steinar fra formålsparagrafen. "Hva kan man legge i det?" la han til. Hm, dette blir vanskelig å finne noen ens betydning på, tenkte jeg.  Samklang... litt gammelmodig språk også. Kjærlighet i og mellom mennesker... Jeg var forvirret. Jeg gikk fremdeles og tenkte på den netthetsen jeg nylig hadde blitt utsatt for. Jeg hadde jo akkurat opplevd at enkelte mennesker kun var i samklang når de skulle spre hat.  Og her satt jeg i møte med de andre forstanderne i Kosmologisk Livstro. Ikke bare å forstå helt hvor han ville hen, så jeg tidde mest, og ventet på en nærmere redegjørelse. 

"Vi er et fellesskap for healing av mennesket,
jorden og kosmos"
 
fortsatte han. Det ble litt diskusjon rundt bordet, uten at noen virket helt sikker i sin sak. "Kosmos," tenkte jeg. Hva er det? Greit at man har formålsparagraf, men den er vel kanskje noen år gammel. Temaer og ordlyden kan jo være utdatert, tenkte jeg. "Hva synes du Ronald" Jeg skvatt til, avbrutt midt i tankerekken. "Eh, jeg synes det høres greit ut, men hva er kosmos?" fikk jeg fram i en tone som jeg tror hørtes helt naturlig ut. De andre kikket interessert på meg. "Ja, hva er kosmos," gjentok Bonnie. Det ble litt diskusjon uten at vi kom fram til noe bestemt svar. Eirik var dessverre sjuk, så han kunne ikke delta. Vi fant ut at vi måtte ringe Eirik. Men først skulle vi gjennomgå resten av formålsparagrafen.

"De kosmiske lovene er grunnlaget for
 livskreftene i universet, som er i evig
rytmisk bevegelse, i konstant forandring og
nyskapning." 

Nå ble jeg litt mer engasjert.  Siden jeg har litegrann peiling på makroøkonomi så forklarte jeg at verdensøkonomien går i bølger, og akkurat slike bølger finner du i naturen, i årstidene, i havet, i luften, og i dyrepopulasjoner. Eneste forskjellen er at naturens bølger følger vanligvis en bestemt rytme, mens de økonomiske bølgedalene blir flatere og kortere etter hvert som mennesker lærer mer og mer. Slik at en økonomisk nedtur vanligvis følges av nyskapning og oppturer. Nå ble de andre forstanderne engasjert. Dette var tydeligvis nye toner i forsamlingen, tenkte jeg. Noen mente at menneskene ville utvikle en fullstendig ny forståelse og utvikle en helt ny delingsøkonomi. Andre mente at økonomien vi lever i er et nødvendig onde. Nå ble jeg mer engasjert! "De økonomiske systemene og ikke minst landets lover er skapt av mennesker, akkurat slike som meg og dere. Kanskje loven om alternativ behandling  som trådte i kraft i 2003 startet med at noen mennesker satt rundt et bord slik som vi gjør, og irriterte seg over den gamle kvakksalverloven." De andre nikket, og diskusjonen fortsatte.
Etter en stund kikket jeg på Steinar igjen, og vente på det endelige svaret. Men det kom ikke. Han bare fortsatte: 

"Mennesket er innbyrdes forbundet med alt i
universet og Kosmologisk Livstro anser det
som naturlig at menneskets sjel er evig
og lever gjennom mange liv."
"Hmm, enn hvis man ikke tror på gjenfødelse?" lurte jeg. Tenkte at det kunne være greit med litt diskusjon. Men det var ingen som nektet meg akkurat den tanken. Det ble ikke noen diskusjon om hvorvidt mennesket gjenfødes eller ei, siden akkurat det er vanskelig å bevise eller motbevise. Det må vel være opp til den enkelte å finne ut av, kom det fram.
Til slutt ringte vi Eirik. Han bare gjennomgikk litt mer om formålsparagrafen, men egentlig var det mest filosofiske betraktninger.
Resten av helga snakka vi mest om administrative saker, og om Isogaisa. Det vil si jeg snakket om Isogaisa. Jeg snakket så snart jeg fikk anledning. De andre lyttet interessert. Uten å gå lei...
På kvelden gikk vi i lavvuen og trommet.Det var koselig.
Søndagen var det styremøte, og da var hele styret på plass. Midt under en diskusjon kom det fram at en ung dame hadde akkurat tatt eksamen i et fag som omhandler frykt hos barn. Da vi, litt senere, skulle spise lunsj spurte jeg litt mer om eksamenen. Hun forklarte høflig. Til slutt lurte jeg på hva slags nivå dette foregikk på, bachelor eller master? "Jeg vet ikke" svarte hun litt uengasjert. Etter å ha tenkt seg om kom det: "Jeg tror det er masternivå" Jeg ble stille. Det var et merkelig svar: jeg TROR det er .... Men jeg ble også litt overrasket. Sånt vet man. Etter å ha tenkt meg om skjønte jeg at hun ikke var særlig interessert i fine titler, men kun fagstoffet som det studiet hadde tilført henne.
Men noe svar på hva formålsparagrafen gikk ut på fikk jeg ikke.


Opp i lyset
Det var først på flyet nordover at det begynte sakte å gå et lys opp for meg. Bokstavelig talt. Flyet steg over de regntunge skyene som hang over Østlandet, og inn i et fantastisk teppe av diffust sollys. Lyset ble sterkere og sterkere etter hvert som flyet vant høyde. Og jeg skjønte mer og mer. Ingen ville gi meg noe svar på hva formålsparagrafen egentlig betydde, for ingen hadde noe konkret svar. Formålsparagrafen til Kosmologisk Livstro er svar nok i seg sjøl. Den enkelte kan studere den, plukke den fra hverandre, og prøve å forstå den. Men ingen sitter på noe fasitsvar. Ingen forteller meg hva som er den riktige "tolkningen" eller hvordan den skal forstås. Det får den enkelte finne ut sjøl. Akkurat den oppgaven ser jeg fram til.
Jeg fant en god stilling i flysetet, lot sollyset fylle sjela mi med varme og jeg fløt ut i en nydelig meditasjon. Jeg bestemte meg for at når jeg kom hjem skulle jeg snakke litt med Beate. Kanskje det var på tide å melde resten av familien inn i Kosmologisk Livstro.
Vil du vite mer om Kosmologisk Livstro klikk her.